[Om hjemflytting.]

-Jeg kan ikke tro at du bare drar, sa Beijings høyeste tysker.

-Du er jo vårt Beijing, sa Beijings vakreste koreaner.

Tyskeren som egentlig er halvt indisk, uten at vi noen gang har merket noe til den halvdelen, nikket seg enig, og kom med noen lyder ingen av oss skjønte noe særlig av. Han hadde nettopp sunget (hylt) seg like hes som meg på Beijings mest ekstreme karaoke (skrike-) konkurranse de siste tre timene, og kunne derfor av forståelige grunner egentlig ikke si noe som helst.

Jeg smilte litt sånn halvskjevt, for om jeg hadde hatt stemme igjen, hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svart. Beijing hadde vært så altfor kaldt, høylydt, travelt, dyrt, fattig, skittent, vestlig, kommunistisk, og slapt til at jeg egentlig noen gang hadde syntes noe særlig om byen. Det hadde vært for mange kjente der, og for få som jeg faktisk kjente. Jeg, som alltid hadde tenkt på storbylivet som tingen, hadde tatt så grundig feil som man kunne ta. Samtidig satt jeg igjen med en følelse av at Beijing i grunn bare var verdens største småby, og at det kanskje var det som var problemet med den over noe. Da det var tyve minus en tidlig januarmorgen og dørterskelen aldri hadde virket lenger unna, der jeg lå i fosterstilling iført to joggebukser, lue, skjerf, og ullsokker, og tre dyner på toppen, sverget jeg på at jeg aldri mer skulle gjøre noe sånt mot meg selv igjen. Mitt livs verste vinter? Jeg kan gi deg startdatoen og sluttdatoen på rappen.

Nå var det allerede blitt juli. Jeg visste hvor jeg skulle kjøpe vannmelon til 4 mao jin'et, hvor du fikk byens beste te-slush, for ikke å snakke om den dårligste. Hvor mye man betalte for en hettegenser, og hvor søren man kunne få tak i togbilletter tre dager før kinesisk nyttår. Da jeg mistet bankkortet mitt for tredje gang på et år, var det i grunn aldri noen stor panikk-krise, for jeg kjente nok av de som skyldte meg en middag, og på hvilken som helst dag i uken kunne vi dra ut, for det var alltid ladies night i San Li Tun. I motsetning til 90% av Beijings utlendinger, lønnet det seg for meg å ta pirat-taxi. For å bare ha bodd i Beijing et år, kunne jeg alt.

Jeg klemte de tre som sto utenfor det som på koreansk kalles "Universitetsgaten" i Wudaokou. Hun skulle bli flyvertinne. De to andre skulle hjem til Frankfurt om ikke lenge. Selvsagt skulle vi sees igjen. For femte gang på fem år skulle jeg flytte. Det er mye som blir rutine av slikt, men ikke alt.

Dagen etterpå hadde jeg selvsagt enda ikke pakket ferdig. Meksikanerne skulle hjelpe meg med eskene mine klokken ni. Huseieren min skulle komme klokken halv ti. Selv sto jeg opp halv åtte. Og det var fint, for et kvarter senere sto huseieren med kone, svigerdatter, svigerdatters bror, sønn, og kollega med ektefelle for tyve år siden på døren. Maleren kom ti minutter senere. Det er mye som kan sies om kinesere, men de er flinke til å signalisere når det er på tide å dra.

Da sjåføren min kom som bestilt klokken elve, og jeg vinket farvel til skomakeren utenfor Yi Cheng Dong Yuan, tenkte jeg at det hjelper ikke at man aldri så lenge er i Kina. "Forutsigbar" er aldri et adjektiv jeg ville gidde å lære meg på kinesisk. Noen ord ble for overflødige.