[Om motbydelig kjærlighet.]

Første skoledag reiste en av japanerne i klassen seg og sa at hun var glad i all idrett, og dødsflink i det. Alt fra badminton til svømming. Om noen ønsket å være med på noe som helst av sport, var det bare å si i fra. Jeg rakte opp hånden og spurte om det inkluderte å sykle på elektronisk sykkel, mens jeg lo litt halvhøyt av min egen vits. Hun ga meg et blikk som tydelig signaliserte at hun ikke fant spørsmålet det minste morsomt.

I senere tid har jeg praktisert favorittsporten min mindre og mindre. Den verste forelskelsen kan mildt sagt sies at for lengst over. Det som før var et sexy lite metallrødt vidunder er blitt til et plastmonster som ikke er verdt mer enn det hersens overpåkostede batteriet jeg måtte kjøpe da det gamle ble stjålet. Etter den forferdelige kalde vinteren er det heller ikke noe tess og jeg må lade det hver bidige natt om jeg ønsker å komme meg utenfor porten. Jeg hater selv de nye dekkene som jeg måtte kjøpe da de gamle ble herpet en sen vinternatt på alt for mye knust glass, for de gjør at slangen punkteres en til to ganger per uke. Den festlige bjellen har blitt irriterende og masete til den grad at jeg heller roper ut enn å tute for å be folk flytte på seg. Rent utseendemessig har hun tapt seg også. (selvsagt er det en Hun), det er rust og steinsprut på store deler av kroppen. Etter å ha haltet lenge med en dels manglende pedal etter en grusom nesten-ulykke, ble den endelig sittende fast i en togbaneskinne en kveld det var spesielt isete ute, uten at jeg kunne (gadd) å gjøre så mye for å samle sammen restene. Å bare ha en pedal har i grunn ikke gjort så mye egentlig for kjedet ble hektet av av sykkelreparatøren da jeg elve ganger på to uker hadde vært innom for å få det hektet på igjen. Og når man ikke kan trå uansett, trenger man det ikke.

Bremsene var det store problemet i dag. De har blitt byttet ut fem ganger. Fem ganger siden august altså. For første gang var det faktisk ikke bare den "upåklanderlige"kinesiske kvaliteten det gikk på, men heller at Ikeapiken hadde hatt dårlig sikt da hun lånte den, og kræsjet i en stor jernport så bremsehåndtaket rett og slett bare brakk av.

Min yndlingssykkelreperatør lo da jeg kom gående, igjen. "Lenge siden sist," sa han. Jeg smilte ikke så mye.

Han fikset alt som trengtes siden forrige gang (fredag). Banket på plass den ene gjenværende pedalen, strammet på skruene på styret, satte på fjæren som manglet på setet. Jeg fikk ny lås til den vindskjeve kurven, og en ny mutter på setet bak så det faktisk er forsvarlig å bruke for folk som veier mer enn en tretten år gammel japaner.

Da jeg dro vinket han med en skiftenøkkel i den ene hånden. "På gjensyn!".

Jeg hater at det er et helt uunngåelig faktum.