[Om hvordan Seoul's got Soul.]

Jeg er så glad. Jeg er så sinnsykt glad. Alt er bra. Jeg har nemlig hatt den mest fantastiske ferien ever. Det er Japan-ekstasen all over again. Den siste uken har vært strålende. Om Seoul var et tre ville jeg plantet det inni huset mitt så jeg kunne klappe på det hver morgen. Hadde det vært en ku ville jeg konvertert til hinduismen. Korea er det landet hvor alle magiske og utenkelige ting går i oppfyllelse. Synd at koreansken ikke appellerer så mye til meg i grunn, for hadde det gjort det, er det mulig jeg rett og slett hadde emigrert på permanent basis.

Kort om mitt Korea: Vi bor på det beste stedet i hele byen for absolutt nesten ingen penger. Vi har dødskule venner som tok oss med på alle de bra tingene. Faktisk så har vi så mange venner at det er flere i Seoul enn i Beijing. Vi har draget så det gjomer, og guttene står i kø (bokstavelig talt) for å fortelle oss at de er lei seg for at vi skal dra. Og Han Kjekke jeg kjenner fra Taiwan var bare enda kjekkere, og han husker alle de tingene jeg aldri i verden hadde trodd han hadde fått med seg. Jeg ønsker meg en tunfisksandwich og plutselig står jeg med den i hånden. Tenker jeg at jeg vil høre på Big Bang kan jeg bare gå utenfor huset. Jeg lærer endelig å lese koreansk flytende, og det imponerer. Sier jeg at jeg elsker Seoul får jeg et fotballskjerf av de kuleste koreanske guttene i baren. Korea har de fineste klærne i verden og wonen er så billig at det lønner seg å handle der fremfor fake i Kina. Lange kvelder og sene frokoster på kafé hver morgen, og... nei, jeg kan faktisk ikke stoppe, men samtidig så er jeg redd for å snakke turen i stykker.

Jeg er selvsagt utslitt (og blitt kjempetykk, da har spist meg halvt fordervet flere ganger daglig den siste uken), men bilderapport kommer selvsagt. Norsken min vil ikke samle seg. Det kommer fjasete uttrykk som ikke finnes ut. Jeg må ut litt og pleie denne maniske lykkefølelsen, før adrenalinet tar knekken på meg. Phew.