[Om travle dager i Yicheng.]

Jeg føler at hele livet mitt er stuck i et fordømt standup-show på repeat. Eller en sånn sit-com hvor du føler deg tvunget til å le fordi de ler så mye på tven selv om det egentlig ikke finnes det minste morsomt.

Hver mandag morgen står jeg opp alt for sent, pusser tenner mens jeg drikker te, og kaster samtlige skolebøker i sekken fordi jeg ikke rekker å sjekke hva vi har på timeplanen. Hver mandag, ti minutter før skolen begynner får jeg ukens første (og største) sjokk, når det viser seg at sykkelen min har punktert. Det skjer sannsynligvis en gang på veien hjem fra taekwandotrening på søndager (som ikke er så morsomt lenger, etter at naboen min sannsynligvis stjal taekwandodrakten min. Borte er den ihvertfall). Hver bidige mandag morgen har jeg altså en sykkel uten luft i bakhjulet. Og mandager er så travle at jeg rekker aldri å fikse sykkelen min. Hver tirsdag står jeg derfor utenfor hos sykkeldoktoren og får lappet sykkelen min. Det er blitt en så grei vane at han ikke en gang gidder å spørre om hva han kan hjelpe meg med.

Men tilbake til mandagene. De forløper seg som følger: Jeg rekker så vidt første time. Men læreren min begynner bli vant til det nå, og han ler sammen med resten av klassen når jeg ruller av meg de tre skjerfene mine. Dagene på skolen er i grunn veldig like. Jeg kommer alltid heseblesende stormende inn i klasserommet. Det er virkelig utenfor min fatningsevne at noe kan være så morsomt når man ser det hver eneste dag, men jeg har nå funnet ut at det er flere enn en som skriver hjem om meg, så jeg har valgt å la temaet ligge. Når jeg har funnet pulten min, tar jeg av meg solbrillene, og de tre jakkene jeg går med. Så spør læreren meg gjerne et spørsmål jeg selvsagt ikke vet svaret på, og så ler hele klassen av det også. Det er jo ganske pinlig, så jeg prøver å skyndte meg å lese gjennom teksten, mens læreren vår lar spørsmålet gå videre til nestemann. Jeg er så konsentrert i denne nilesningen at jeg kvepper til kjempehøyt, så penal og ipod og solbriller flyr veggimellom når læreren min snur seg tilbake til meg for å høre om jeg kan svaret nå. Det kan jeg jo selvsagt fortsatt ikke. En ny latterkule. Jeg begynner å telle minutter frem til friminuttet.

I friminuttet er Dukkejapaneren og jeg de to eneste som går ut av klasserommet. Resten sitter igjen med bøkene sine, sånn at jeg ligger enda lenger bak. Det snakkes om klassen min i de andre klassene, for de er så ivrige på lesningen. Jeg liker å leve i den troen at fordi det ikke er noen andre som forlater klasserommet, er det ingen som har fått høre om meg. I timen etterpå er jeg igjen hun ene som ikke er forberedt, og læreren legger om planen for timen, for det kun er jeg som bare har gjort leksene vi skulle gjort, og ikke har forutsett at asiaterne har rukket å pugge de neste tre kapitlene mens jeg har jogget rundt i korridorene for å få ut angsten av kroppen.

Sånn går dagene. Utenfor klasserommet må jeg unngå Blomsterfinn, for jeg har lovet å brenne alle J-/K-/Mandopopen jeg har på cder og gi det til han, men det har jeg selvsagt heller ikke gjort. Blomsterfinn går i F-klassen, og det er en bitteliten klasse, så jeg må i grunn gjemme meg for hele klassen deres. D-klassen til Wingwoman og Gangsteren unngår jeg fortsatt, etter det som nå er blitt den svært omtalte Akrobatikkhendelsen. Og C-klassen prøver jeg også å holde litt på avstand, etter at jeg kom til skade for å ta snikpapparazzi-bilder av Drømmemannen til Ikeapiken (de var jo til henne). Det er ganske så sikkert at han vet hva jeg drev med.

At ting er så katastrofale på skolen, gjør at japansktimene mine selvsagt blir holdt utenfor skolens område. Hos japanerne, som tilfeldigvis bor 25 meter fra huset til Han Kjekkeste. 32 skritt, for å være nøyaktig. Det er et rent sammentreff, og jeg har vanket der mye også før jeg ble var nettopp dette (fakta), men det skal sies at jeg har vært der enda mer nå i det siste, eller ihvertfall inntil mandag, hvor jeg ble oppdaget mens jeg faktisk var på vei til japanerne. Jeg fikk helt sjokk og hostet opp noe om at jeg "skulle besøke en venn eller lignende" da jeg ble konfrontert med at jeg lusket i området. Aldri har sannheten hørt så falsk ut, og jeg kaldsvettet i en hel time etterpå (bare si fra om det blir litt mye informasjon på en gang nå).

Uansett hva jeg spør om, hva jeg kjøper, og når jeg spiser ender det meste med det verst tenkelige. Jeg prøver derfor å forberede meg mentalt på ethvert krisescenario. De fleste er jeg blitt ganske gode på å forutse, men at Han Kjekkeste dagen etter kansellerte studiedaten vår for å møte Tony Blair, det var utenfor selv mitt synsfelt. Han har ikke ringt meg tilbake heller, men får man en slik unnskyldning, er det ikke annet å forvente.

Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, men saft suse, jeg er søren meg ikke sikker på hvor jeg skal begynne.