[Om å skape verdensfred.]

Jeg har sjeldent følt meg så flink. Jeg har bevisst gjort alt som skulle til for å ikke foreslå noe som helst av felles aktiviteter i skolesammenheng. Jeg har ikke invitert noen hjem. Og jeg har i alle fall ikke foreslått noen klassefest. Det var det som gjorde at jeg ble klasserepresentant sist. Alt gikk helt etter planen. Da valgdagen kom (og klassen min som vanlig ikke sa et ord da vi skulle komme med forslag) falt valget på et helt tilfeldig offer.

Det ble ikke meg, men Stein (det er det kinesiske navnet hans). Det føltes godt. Stein er en snill italiener. Rolig. Sjenert. Og kjempehøy. Selv jeg ser liten ut ved siden av han. Derfor pleier jeg som regel å sitte ved siden av Stein. Da han oppdaget at Lærer He pekte på han, ble han helt rød i ansiktet, før han så ned i pulten igjen, som resten av klassen. Da timen ble slutt hvisket han stille til meg at det nok kom til å bli jeg som måtte ta meg av alt det tekniske. Det innså jeg før han at han nok ville ha fullstendig rett i.

De to japanske jentene foran meg har ymtet om at det burde arrangeres klassefest, etter at jeg kom til skade for å droppe ordet i en time for lenge siden. En klassefest er ikke vanskelig å sette i stand. Eller, det har ikke vært det før, da vi var i overtall koreanere i klassen. Optimistisk tenkte jeg at jeg bare kunne kjøre samme pakke som sist.

Tine: Hei, alle sammen! Klassefest på fredag. Noen som ikke kan?
Alle: *Stille*
Tine: Er det noen som har noen spesielle ønsker om hvor vi skal spise?
Alle: *Stille*

Stein foreslo at jeg skulle liste opp noen forslag.

Tine: Ok, dere kan rekke opp hånden én gang, så nå sier jeg det først en gang, og så en gang til.
Alle: *Stille*
Tine: Japansk, koreansk, spis-så-mye-du-vil japansk, koreansk grill, thaimat, meksikansk, Xin Jiang, eller kinesisk?

Jeg gjentok alt. Det var overtall på den koreanske grillen. Flotters.

Tine: Skal vi si syv?
Stein: Nei. Vi kan ikke spise før ni. Ingen italienere spiser før ni.
Koreaner: Men jeg pleier legge meg klokken ni?
Indoneser: Jeg har timer til klokken halv åtte.
Koreaner 2: Jeg spiser middag hver dag klokken fem.
Japaner: Jeg vet ikke hvor det er?
Stein: Vi kan ikke spise middag så tidlig. Kan ikke dere spise middag to ganger da?
(Knøttliten) Japaner 2: Jammen jeg slanker meg. Jeg kan jo ikke spise middag to ganger.
Indonesia tvillingene: Vi har også timer til halv åtte. Og så vet vi ikke hvor det er.

Diskusjonen raste videre hele mandag og tirsdag. Onsdag tok jeg opp diskusjonen igjen. De ulike nasjonene hadde delt seg i grupper og diskuterte relativt høylydt i forhold til hvordan det pleide å være. Det var en svak summing i klasserommet.

Tine: Ok. Her er dealen. De som ikke vet hvor det er, møtes utenfor skolen halv åtte. Kvart på åtte møtes alle utenfor restauranten.

Stein prøvde å si noe, men jeg slo han lett på hånden.

Tine: Capish?

Han nikket stille.