[Om kinesisk akrobatikk.]

Gangsteren går i klassen til min Wingwoman, og hun er over all forventning dyktig til å holde meg oppdatert på all slags nyttig informasjon, som at han skulker mye, og at han liker å spille bowling. Jeg liker at jeg får den slags feed uten å måtte spørre om det, og at jeg dessuten er sinnsykt god til å dra det til min fordel.

Det siste nye er at gangsteren har spilt piano i åtte år og fiolin i to. Og at han er dødsgod i matte. Ergo, kjempeasiat. Jeg hadde gledet meg i hele to dager på å gå opp i klasserommet hans og mobbe han for det, for det er jo ikke helt det imaget han jobber for. Jeg hadde hele talen klar. Men så skjedde det fatale.

De hadde byttet klasserom. Perfekt tenkte jeg, for det var større, så jeg kunne sette meg ved siden av han. På det som siden skulle vise seg å være et klappsete. Han hadde lagt det ned, og jeg trodde det var et vanlig sete. Jeg gliste, og sa "Hello, Pianoboy," mens jeg elegant plasserte kneet mitt på setet. Og la meg få understreke, min fulle tyngde på det ene setet. Man kan ikke tulle med naturlovene, noe jeg atter en gang fikk bevist. Setet vippet selvsagt helt uforutsett opp, og plutselig fant jeg selv med et sete mellom bena, ansiktet begravd ned i fanget hans, og føtter og sko og et altfor kort miniskjørt i alle vinkler annet enn det som var passende. Jeg rakk etter mye mas å få vridd ansiktet mitt såpass at jeg fikk sett gliset hans, før jeg spratt opp og forsvant nesten ut av klasserommet. Latterbrølet fra hans øvrige klassekamerater var ikke til å ta feil av. I løpet av den neste timen ville hele tredje etasje vite hvem jeg var. Jeg stoppet i døren i håp om at jeg kanskje kunne være litt snartenkt og si noe catchy. Det fikk jeg ikke til. Selv ikke etter en ulovlig lang kunstpause. Jeg dro på meg solbrillene, og beinet ut fortere enn jeg trodde var fysisk mulig.

Tyve minutter senere fikk jeg denne meldingen fra Wingwoman:

"Subtilt."