[Om kinesiske spøkelseshistorier.]

Akkurat det med denne filmen er litt rart, fortalte læreren min.

Vi snakket om den kinesiske filmen 画皮 (Painted Skin). Læreren vår fortalte at det i utgangspunktet hadde vært basert på en spøkelseshistorie, men at den var blitt skrevet om til en kjærlighetshistorie. Grunnen var i all hovedsak at det var blitt stadfestet en lov i Kina som forbød filming av spøkelseshistorier, siden den kinesiske stat tross alt var en religionsløsstat.

Vi påpekte at det fantes mange spøkelsesfilmer fra Kina. Hun ristet på hodet. Nei, det var demoner. Demoner var nemlig lov. Og så gjalt regelen bare filmer. I tvserier kunne man ha med hva som helst.

Fra bakerst i klasserommet kunne man høre dempet knising og hun lo med, mens hun unnskyldte seg med at hun egentlig ikke forstod seg noe særlig på politikk.

Jeg merker ikke så altfor mye til at jeg bor i et kommunistland. Den enorme turistmengden og OL har dekket det til enda mer enn det skulle være mulig, men noen ganger er det bare ikke til å unngå.

________

Og sånn apropos, amerikaneren i 16. etasje lurer på om det spøker i leiligheten hans. Noe er det ihvertfall som stenger dørene hans, og gjør at det lukter parfyme i tide og utide (jeg har merket det selv) i leiligheten hans.