[Om skolen min.]

Skolen min.

Den er så stor. Den er så enormt stor, og det er så mange av oss. Ikke misforstå. Den amerikanske skolen min var sant nok ekstremt liten. Vi snakker syv stykker på trinnet mitt, meg inkludert. Men universitet mitt i Taiwan var stort. Allikevel, språksenteret var ikke det, vi var drøye hundre, og alle kjente alle. Alle kjente ihvertfall meg, den eneste europeeren på skolen.

Tsinghua er ikke sånn. Det er så mange av oss. I dag sto Trønderen, en jente fra Bergen, og en jente fra Stockholm i klasserommet vårt og snakket sammen. På norsk og svensk. Uten at noen så rart på oss i det hele tatt. Man kan si det sånn at skolen min her er relativt annerkjent i Kina. Det gispes når jeg forteller folk jeg møter hvilken skole jeg går på. Det er skolen de fleste av ministrene har gått på. Min skole og Beida er de to skolene sannsynligvis i verden som har flest søkere, ihvertfall har de flest søkere i Kina. Foreldre valfarter hit med barna sine og tar bilde av dem ved inngangen for å få dem til å jobbe hardt. Da eieren av en restaurant fikk høre hvilken skole jeg gikk på løp han ut på kjøkkenet for å hente kokken så han kunne få se meg. Det smertet meg litt, da det eneste jeg har gjort er å melde meg opp og betale det det koster, men det var ganske så uinteressant for dem. Så jeg lot det fare. Da jeg kom til bygningen vår i går, sto det en turistbuss ved inngangen, fulle av kinesere som hang ut av vinduene for å ta bilder av oss utlendinger. Litt fordi vi går på skolen, men kanskje også mest fordi vi er hele fem tusen utlendinger. Og som sagt, det er mange.

Lærerne er ålreite. Det er ikke Lærer Da Chang som starter vannkrig med naboklasserommet fordi hun synes elevene hennes er for kjedelige (Lamagutten, ikke meg, vi banket dog laget hennes ganske kraftig), Lærer Fang som byr på te mot oppdatering av sladder, eller Lærer Bai som blir rørt hver gang han snakker om landet sitt. Men Taiwan er Taiwan og Kina er Kina, og når man har det i bakhodet, da er i grunn Tsinghua helt topp.