[Om hvordan jeg tilpasser meg.]

Jeg har kjøpt meg en elektronisk sykkel så jeg slipper å stå opp så gruelig tidlig for å komme meg til skolen. Det er en sånn man slipper å trå på for at den skal kjøre. Og den går kjempefort. Den er mørk rød, passe stor, og jeg er så ofte ute og råner at jeg vurderer å få min egen bikergjeng. Da jeg kjøpte den, kjørte Stavanger og Trønderen veddemål om hvor lang tid det ville gå før jeg kræsjet. De veddet dager. Jeg påpekte at jeg i det minste fortjente noen uker, men de var temmelig bestemte. Ufint, syntes nå jeg, selv om jeg innerst inne visste at med mine Venås-gener burde jeg og slengt meg på det veddemålet. Trønderen og jeg kjøpte syklene samtidig en kveld. Morgenen etter var hans allerede stjålet. Han bor i et betydelig mer kinesisk nabolag enn min Korea Town, så han er helt overbevist om at det nå er gått blekingalarm i hele kvartalet. Jeg er så glad i sykkelen min at jeg våkner på natten og går ut på gangen for å sjekke om den fortsatt er der. I niende etasje, låst med to låser. Da pleier den se slik ut.

En dag var Kjeller-Puerto Rikerne mine og jeg ute og syklet i gettoen vår. Det var fint vær, ingen biler i veien, og sminken min satt akkurat som den skulle. Plutselig fikk jeg noe i øye og før jeg visste ordet av det hadde jeg kræsjet inn i den ene metallvognen som sto midt i veien. Den var fylt med metallvinduskarmer, og stoppet farten min ganske brått kan du si. I neste sekund lå jeg nederst, sykkelen lå over meg, og jeg hadde prestert å pådra meg verdens største blåmerke midt på brystet, et enda større et på skulderen, i tillegg til å ha bli arret for livet på begge albuene, og på den ene leggen (Denne gangen overdriver jeg faktisk ikke.) Selv om det er en hyggelig getto, kan man ikke se bort i fra at det fortsatt er en getto. Det er kampen for tilværelsen, og man spotter den som ligger nede, selv om den som ligger nede er meg. Major tap av ansikt, med andre ord. Jeg ble ikke mindre panisk da jeg trodde jeg spyttet blod fordi alle tennene mine var knust, og at smertene var så store at jeg ikke kjente dem. Heldigvis var det bare en altfor rød lipgloss jeg hadde glemt at jeg hadde på. Uansett, gatas tøffe lov lærte jeg på den harde måten, og hadde det ikke vært for at Kjeller-Puerto Rikerne hadde vært med, hadde jeg nok grått mye for å få sympati fra folkemengden som samlet seg rundt meg. Vennene mine sa som sant var at om jeg ikke satte meg på sykkelen nå, ville jeg aldri gjøre det igjen, og det ville være betydelig mye vanskeligere å skaffe en bikergjeng om jeg gikk til fots. Sant nok. Så dro vi på en bokcafé hvor de spanderte kakao på meg, og siden kjøpte vi kjørebriller og nytt deksel til mobilen min for å gjøre meg ordentlig glad igjen.

Se så herlig nerd jeg ser ut nå. Går jo tross alt på Kinas eliteskole.