8. september 2008

[Om hvordan jeg ble McDonaldsvennen.]

De kaller meg McDonaldsvennen i kjellerbutikken nå. Relativt legitimt kan jeg selv innrømme, til tross for at jeg synes det er et mindre flatterende navn.

Vi satt i leiligheten. Kjøleskapet var tomt, og det regnet ute. Det rumlet i samtlige fire mager, da vi ringte McDonalds sa de at de hadde det for travelt til å levere før klokken var minst fem. Det var fire timer til. Altfor lenge. Det var da Irland fikk en idé. Kunne vi ikke ringe til butikken i kjelleren og få de til å kjøpe for oss? De leverte jo sine varer gratis på døren når vi ringte dem? Vi kunne betale han femten kroner i levering. Billigere enn vanlig Mcdonalds, men så ville nok maten ikke være så varm som den pleier heller. Jeg lo litt. De andre var dønn seriøse. Argumentet var at man får lite om man ikke spør.

Det var jeg som måtte ringe. De andre kan jo ikke kinesisk. To bigmac, en kyllingsandwich, en quarterpounder. Alt med meny, og stor drikke. Butikkmannen lo og jeg måtte gjenta bestillingen tre ganger fordi han trodde at jeg tullet. Jeg rødmet i telefonen.

Minutter senere ringte han meg opp igjen. Hva med KFC i stedet? De andre ristet på hodet. McDonalds, helt klart. Men det er så langt? Irland så på meg. Ville han, eller ville han ikke tjene femten raske kroner?

En time senere ringte det på døren. Det var jeg som måtte åpne. Pinlig. England, og Storbritannia for øvrig må innse at kolonitiden er forbi.

4 kommentarer:

Maren sa...

HAHAH. Genialt.
(Pøh, McDonnaldsvennen er ikkeno. Prøv McDonaldsMaren som fast kallenavn siden niende, du. *Knurr*.)

Anonym sa...

usmakelig. sånn behandler man ikke folk.

A.

Ghost of Goldwater sa...

Nei, gud forby at man tilbyr folk betaling for å utføre en tjeneste. En kineser tjente penger, fire mennesker ble mette. Win-win kalles sånt.

Tine sa...

Maren: Du finner lite sympati hos meg. Jeg heter Tine nemlig. Tine lettmelk, Tine kultur, Tine skummet...

A. Ja, jeg vet jo at selv ikke jeg som tiåring hadde vært fornøyd med burgerløpingen.