[Om helgens eskapader.]

Helgen min var i det hele tatt ganske så ålreit, til tross for milevis med gåing og et vær som egentlig ikke tillot således.

For tiden har jeg fri på fredager, og det er litt upraktisk, for det blir gjerne langhelg av slikt. Det er nå en gang slik det ble, og vi kan begynne på torsdagen, hvor jeg opprinnelig var blitt lovet bli-kul-kurs i OsloByNight (Obs! Lek med ord!). Planen var nemlig det at jeg skulle lage en litt morsom føljetong av typen "Tine går på bli-kul kurs - om hvordan begynne fra bunnen på den sosiale rangstigen og nå toppen" (jeg hadde kanskje tenkt å jobbe litt med tittelen da). Jeg hadde jo de rette menneskene og alt slikt, men etter den torsdagen vet jeg helt ærlig ikke hvor mye jobb som trengs å gjøres.

For eksempel, da vi var ute, møtte jeg helt tilfeldig på en de kule som jeg hadde gått i klasse med på Stabekk. Samtalen gikk omtrent som følger:

Han: Jaja, men hva driver du med for tiden a'?
Tine: Studerer på Blindern.
Han: Fêtt. Hva da?
Tine: Kinesisk. Mandarin.
Han: Det er kult da. Er du god liksom? Kan du si noe?
Tine: Jeg snakker ganske flytende egentlig...
Han: Shit ass, det er jo imponerende. Da har du ikke tid til mye annet ihvertfall.
Tine: Jeg har nettopp fått jobb da, så det blir nok travelt når jeg begynner med den.
Han: Ny jobb? Gratulerer. Hvor da?
Tine: I Aftenposten.
Han: Du tuller? Hvordan fikk du den?
Tine: Ehm... Du kan vel si det sånn at ting bare ordnet seg. Men nok om meg, hva gjør du?
Han: Jeg driver og tar opp noen fag på Bjørknes. Skal bli pilot. Men du, jeg må nesten stikke jeg.

På fredag var jeg ute med sannsynligvis brorparten av Oslos Taiwan-fanatikere og en taiwaneser. Vi var tilsammen fem, men vil du være med neste gang er det bare å si ifra. Minstekrav er at du må elske Taiwan for alt det har å by på, i overkant er å si at du er taiwaneser, selvfølgelig, med mindre du er nettopp det. Til tross for at vi begynte kvelden med en lengre rundtur på Blindern i tidenes største snøvær (bokstavelig talt) i søken av en større gruppe kinesere som senere skulle vise seg å ikke være der, kvelden var en storsuksess. Virkelig. Taiwan bonder altså. Og Internett, for det var omtrent første gangen vi møttes in real life. Mange dim sums senere var plutselig klokken kjempemange og vi løp for å rekke den siste bussen min, men da vi kom frem var den allerede gått, og både Taiwan-glad Nordmann og jeg så noe fortvilet ut et par minutter. Jeg hadde akkurat innsett at det ble taxi hjem for andre dag på rad da, ironisk nok, taiwaneseren kom på at det fortsatt gikk tog. Jeg kunne ikke si annet enn at jeg var mektig imponert og min venn fikk et ganske så brillefint smil om munnen.

Resten av helgen gikk i det store og det hele med til utpakkingen. Modern hadde satt som mål at kjellerstuen skulle være tom for esker søndag kveld, og lørdag morgen så det alt annet enn lovende ut. Pappa og jeg løp rundt i huset hele dagen og da kvelden kom var det såvidt jeg rakk å gjøre meg pen før jeg skulle ut igjen, denne gangen i avskjedsfest til en kompis som skal Japan i noen måneder. Jeg rakk akkurat ikke bussen som kjørte til Eiksmarka, noe som resulterte i at jeg måtte gå hele veien fra Lysaker og opp. Korrekt antrukket som jeg alltid er hadde jeg på meg sommerstøvletter og miniskjørt. Tine gjør seg om vinteren, det er ihvertfall sikkert. Jeg kom allikevel frem til slutt, og etter en rask opptining og enda to lag med sminke og tok vi turen til Sandvika. På veien til angrep en av de andre passasjerene busssjåføren vår. Etter å ha himlet masse med øynene, klaget over teit fjortisfyll, og å ha hjulpet til med å avverge det som kunne vært en veldig dramatisk opplevelse (bare ikke i den rekkefølgen), kom vi oss ihvertfall dit vi skulle til slutt. Det skulle vise seg å være en av de kveldene som kan kategoriseres som over middels bra, og da det var på tide å dra hjemover var det så mange som ikke ville at kvelden skulle være over at vi like så godt tok turen hjem til fots.

Jeg tuller ikke, jeg er alvorlig stiv etter kveldens aktiviteter.