Jeg ante faktisk ikke hvor skummelt det kunne være å gå i byen, før jeg plutselig selv dyttet en barnevogn, og måtte manøvrere meg gjennom trafikkaoset ved Alexander Kiellands plass.
Med barnevogn er Oslo som en ny by. Selv med brede fortau og eget sykkelfelt er Waldemar Thranes gate blitt en rånestripe. Ukentlig ser jeg små og store uhell når myke og harde trafikanter skal frem og det ikke er en organisert form for veianvisning ved rundkjøringen. Mange ruser motoren over en lang og rett strekning fordi det går an, el-sparkesykler kjører på både brede fortau og i veibanen, og skatere kjører rett gjennom rundkjøringen. Det er en kø av syklister som sykler på fortauet, enda det finnes sykkelfelt! Når veibanen og fortau blir en lekeplass, er det fotgjengere og da særlig oss med særskilte behov som er mest utsatt.
Som sjåfør er det krevende å kunne beregne god avstand og samtidig faktisk komme seg frem. Særlig bussjåførene sliter under et stort press i rushtiden. Fortjener ikke yrkessjåførene også en trygg arbeidsplass? Hvorfor er det ikke trafikklys i et så belastet veikryss? I parken snakker nybakte mødre om fartsvin.
I forrige uke skjedde det meg det som ikke skulle skje. Det er rushtid og Alexander Kiellands plass er et kaos. Med sønnen min i barnevogn krysset jeg fotgjengerfeltet. Bilen som kom imot, stoppet. Bussen bak, som skulle stanset, stanset ikke i tide og klinket inn i bilen. Vi blir truffet av en bil med kraft nok til at jeg ikke klarer å holde på vognen. Jeg flyr i luften og vognen fyker en annen vei før den tipper. Jeg husker ikke mye, for det går virkelig forferdelig, forferdelig fort. Jeg har mislyktes i det aller viktigste jeg skulle gjøre akkurat der og da som mamma – å få babyen min trygt over på den andre siden av veien. «Sånn sluttet det», leste tankene mine.
Det fine med å bli påkjørt på Alexander Kiellands plass midt i rushtrafikken, er at blant de som rusher, er det mange fra helsevesenet. De kommer løpende, både i uniform på jobb, og i sivil og introduserer seg med tittel enda jeg knapt husker hvem jeg selv er. En lege på sykkel sier at babyen min gråter. Det er et godt tegn (det er også en underdrivelse, Lillemann er hysterisk, men det er jo fordi han er et korona-barn. Han har aldri sett så mange folk i hele sitt liv.) En helsefagarbeider sier at vi bør være forsiktig med å løfte ham, i tilfelle det er nakkeskader.
Hvordan reagerer du i dine verste øyeblikk? Jeg skjelver så mye at jeg er lettet over at noen andre tar vurderinger for meg. Smellen var så kraftig at jeg lurer på om armene mine fortsatt henger fast. Om føttene er knust. Men jeg står jo oppreist, ingen blør og babyen gråter virkelig høyt.
Vi blir allikevel sendt til legevakten i ambulanse. Sønnen min har fått sin første kul i pannen, den er borte allerede dagen etter. Jeg har bristet et ribbein, er blå og stiv, og har forferdelig vondt av en yrkessjåfør som kan ha hatt sin verste dag på jobb. Heldigvis gikk det bra med oss, denne gangen.
Dette kunne vært en trist historie, vognen ble hardt skadd. Det er ubetydelig. Jeg er bunnløst takknemlig for all den spontane hjelpen jeg fikk da jeg opplevde mitt verste mareritt. Men aller mest er jeg glad for at jeg tok sikkerhetsele-kampen med sønnen min, enda vi ikke skulle ikke langt. Det gjorde hele forskjellen. Han hadde sannsynligvis sittet med betydelige skader hvis ikke.
Jeg klarer allikevel ikke å forstå hvorfor dette krysset ikke fortjener trafikklys.
