Plutselig og endelig lå verdens fineste dumpling på magen min. Enda så fersk holdt han hodet opp og kikket rundt som om han ikke hadde visst de siste 30 timene hvor han var på vei. Men vi visste. Jeg visste. Og mens jeg akkurat da hadde nok med å prøve å bli et menneske igjen, ble pappaen og dumplingen verdens beste venner.
Likhet kommer ofte an på øyet som som ser. Bestefaren min mente han hadde arbeidsnevene til Knut fra Austigarden, kjent for å være en høyreist og røslig kar med kraftig rødt skjegg. Jing nikket ivrig. Den stolte pappaen hadde stjerner i blikket. Jeg, som hadde øynene rettet mot Knuts såkalte nedarvede never i stedet, hevet et skeptisk øyenbryn:
Siden har vi valgt å la tvilen komme min bestefar til gode. Knut ville vært dumplingens tipp-tipp oldefar, og med det er det en påstand vanskelig å etterprøve. Samtidig hevdet pussig nok også søsteren min at han hadde fått hennes hender. Hun om det. Selv mener jeg han ligner mest på pappaen sin. Med en tykk og mørk hårmanke som står rett opp og brune mandeløyne, spurte broren min om jeg i det hele tatt hadde noen dominante gener. Kanskje han kan rulle på tungen, sa han med et skjevt smil.
Vi er heldige og ting går godt. Dette får vi til. Folk kaller det en stor omveltning og spør med bekymring i stemmen om jeg har det bra. Og det har jeg i høyeste grad. For han flyttet inn med den største naturlighet for oss alle, samtidig føles hvert minste fremskritt så euforisk. Selvfølgelig er det de nettene hvor jeg mater ham til hodet mitt faller tungt på brystet. Det har skjedd at jeg skifter på en mett baby i sene nattetimer for å være wife of the year, og ber om bare pappaen kan bysse denne perfekte skapningen, dette lille vidunderet i søvn, og pappaen, pliktskyldig, trøtt og døgnvill går på autopilot og hører ikke «mett» og «ren baby» før han igjen har skiftet på lillegutt av ren vane og kommet subbende ut fra badet med en kommentar om at det kanskje ikke var helt nødvendig med nytt skift, men nå er det ihvertfall gjort.
Selv lenge etter at verdens fineste liten og stor har sovnet, ligger jeg våken for å høre at de begge puster. De anbefaler at jeg skal sove når han sover, men hvem kan vel sove når det fineste som er, er å bare ligge å se på at han har det godt?
Helsestasjonens utsendte advarte om fortvilelse fordi det ikke blir akkurat som man planla, og om tårer som kommer uforskyldt og ubestilt. Jeg skal ikke lyve. Du er ikke verdens beste person når du ikke sover nok, er sår på alle de stedene du en gang trodde var forbeholdt bare deg og kun får i deg kald mat som kan spises med en hånd, minst én time etter at alle andre er ferdige.
Pappa-Jing barberer en svært fremtredende bart. Jeg legger først merke til den ved middagsbordet dagen etter. Hodet mitt er andre steder. Hvorfor lages det klær som skal tres over hodet på mennesker uten nakkemuskler? Hustandens minste sokker har en tendens til å forsvinne, ikke matche, eller dukke opp i entall på de merkeligste steder, lillemann har fått lebestiftmerker på den hvite luen den ene gangen mamma prøvde å være fin, og herregud hvor mange ganger går det an å ha behov for second/third/fourth/fifth breakfast før vi begynner å tenke på lunsj?!
Samtidig er det forventet og anbefalt at jeg skal passe på egos koffein-inntak, minis prestasjon hva angår eget uttak og samtidig at jeg svarer høflig på råd og vink om forelderskap. Vi risikerer jo kolikk, dårlig syn, lærevansker, eget hårtap og skjev hodeskalle hvis ikke.
Søvn avler søvn og uteluft er bra for små lunger. I en oktober hvor Oslo slår alle nedbørsrekorder går vi på trilletur i timesvis i høstvær, høstregn og høstvind uten mål. Vi møter andre trillende mammaer, sittende ammende langs veien, med bæreseler og på tilsynelatende intervalltrening over Grünerløkkas sparsommelige brostein. De som vet, de vet. Vi nikker stille til hverandre og tar en runde til.
Alt dette akkumulerer nok mer enn det jeg er klar over. Ikke alle kameler svelges. Urimeligheten har få grenser når pappaen etter nok en søvnløs natt og en heldagsjobb på stuens hjemmekontor forventes å kjenne til alle de små og store tingene som skal gjøres før vi legger oss klokken 21:30 for å stå opp igjen to timer senere, klare for første natteskift. Heldigvis er jeg gift med en mann som passer på å snakke høyt til sønnen om hvor vakker, snill og flink mammaen hans er, også de dagene hvor det kanskje ikke stemmer helt.
Det er heldigvis også innenfor å si «unnskyld for at jeg var en dust.» Og våkenettene flest er håndterbare, for det er da det er tydeligst at vi fortsatt er best når pappaen til dumplingen og jeg får være to og jobbe som et team. For som sagt, det går bra, og vi elsker virkelig å være tre. Det som er tøft er ubetydelig og bagatellmessig kort tid etterpå, og aller oftest blir alt glemt uansett. Ammetåken kan jo slik sett også ha sine lyse sider.
