Nå diskuterer vi lysekroner og induksjonsgryter og jeg reagerer med vantro når du, som har lovet å elske hvert eneste hakk og lyte hos meg, faktisk ikke er fullt like forelsket i hakkene og lytene på min oldemors gamle skinnstoler. Vi blir i stedet enige om at badet skal pusses opp, og i hjemmet vårt råder glasserte fliser i grønt og blått som fredens farger, til du sier at selv om du vil ha det hvitt og jeg vil ha det svart, «kan vi ikke bare enes om å la det bli grått.»
Vi diskuterer gulvsliping og geografiske former på spisestuer så mye at vi spiser middag på hagemøbler i stuen i to måneder. Du synes det er helt greit og kjenner du virkelig godt etter har du faktisk aldri sittet bedre før. Sofaen er egentlig min, og grillen egentlig din. Vi har med oss hvert vårt sett argumenter til forhandlingsbordet, som strengt tatt burde vært beiset. Det blir våpenhvile.
Så krangler vi om kunst og annen veggpryd. Selv ikke bildene vi selv har tatt er vi enige om. På en guttetur til Paris faller du pladask for et regnbuesprudlende maleri. Jeg vil ha buddhistisk kitch fra Kina i gull, vinrødt og svart. Det er harry, sier du. Jeg sier du er harry. Du sier nei, du heter Jing.
Vi snakker ikke før du kommer hjem igjen, og da har jeg brukt nesten en halv månedslønn på 7,2 kvadratmeter speil. Vi får se på oss selv i stedet, Guds vakreste kunstverk. Du går ut i stuen og kobler til stereoanlegget. Det er heldigvis mange mirakler i 2017-versjonen av Edens hage håper jeg du tenker, mens Adeles skyhøye toner jaller ut vinduene mot våre fortsatt umøtte naboer.
Nytt i samboerskapet er dessuten et ekstra soverom. Det viser seg fort å være en katalysator av utfordringer vi ikke visste vi hadde. Det rosamalte forhenværende barnerommet skal bli bibliotek, walk in-closet, gjesterom, hobbyrom og kontor. Når høyttalerne ble truet med tvangssalg, kommer det en mottrussel om barikadeinnlåsning av høyttalerne på rommet og «jentelus ingen adgang» tydelig skiltet på døren. Selv om rommet foreløpig har vist seg først og fremst å være stedet hvor alle drømmer kommer for å dø, hersker det bred enighet i potensialet det besitter den dag alle andres håp er ute.
Vi kjører til Moss og kjøper en benk så skjør at vi håper selv ikke våre minste gjester bruker den. Den er sykt fin da, sier vi mange ganger til hverandre og snapper bilder av den til alle vi kjenner for å understøtte estetikken i et fremtidig potensielt bomkjøp.
Vi kjører også til Ikea og Grefsen for å hente møbler. Lidenskapen er ikke død. Vi merker allikevel behovet for en diplomatisk pause på Manglerud senter, og spiser pizza i gresset utenfor politistasjonen mens vi snakker om bokhyller, rammemadrasser og hvor alle skoene mine egentlig burde stå. Kommoden på Grefsen er for stor og bilen er for liten. Vi ringer på huset og leverer den tilbake minutter etter at den ble betalt, men damen fra Finn.no takker oss allikevel for at vi kom og slenger inn to håndlagde afrikanske salatboller med tilhørende serveringsbestikk i baksetet på nabobilen før vi freser avgårde. Først når bilen er parkert, en halvtime før midnatt, kommer vi på de fire stolene av typen Äpplarö som står ferdig betalt igjen i kassen på Furuset. Jeg reiser tilbake neste dag og Ikea Furuset forsikrer meg ettertrykkelig om at hendelsen er svært vanlig for par i alle deler av etablererfasen.
Dette går bra. Is i magen blir allikevel nødvendig. Jeg kjøper en 15-pack med Sandwich-is, men du er opptatt med å bære tomme kasser, skiutstyr og julepynt opp på loftet. Isen blir visst borte før du rekker å oppdage fredsofferet mitt i øverste fryseskuff.
Jeg overdriver litt, for det skal sies at vi er så glade begge to, for vi vet at vi er på millenniumets vakreste eventyr. Når de tøffeste slagene handler om hvorvidt baderomstaket skal blekes eller males (er det virkelig forskjell?), om høyttalere skal stå på gulvet eller byttes ut (jeg selger alt dersom du reiser bort) og om det egentlig er nødvendig med åtte pynteputer i sofaen (jeg vet du sitter i dem når jeg er ute), da er livet virkelig på sitt aller beste og det er lov å minne oss selv på at selv det fineste i livet blir enda finere fordi vi tross alt er to.
