Jeg har nettopp tilbragt fire måneder i Guangzhou, den største byen i Guangdong-provinsen, kanskje enda mer kjent under sitt kantonesiske navn, Canton. Allerede under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) bodde det omtrent 100 000 utenlandske kjøpmenn i byen. I perioder hvor Kina har vært lukket, har dette vært den eneste forbindelsen tilgjengelig for utlendinger. I dag sies det at Guangzhou er den byen i verden med flest afrikanere utenfor Afrika. Den geografiske og kanskje også den kulturelle avstanden fra maktsentrumet i nord har gjort at befolkningen er kjent for en relativt liberal holdning til Beijing. Eksempelvis fortalte flere kinesiske journalister jeg har møtt i Guangzhou at de søkte jobb i der nettopp fordi lokalpressen er litt dristigere enn deres bransjefeller lenger nord.
En lørdag var jeg på et lokalt studio for å få massasje. Vi ble vist inn på et rom og lente oss tilbake i håndklekledde plastskinnstoler. Massørene bar med seg en kanne varm kamomillete og små porselenskopper som vi skjenket i selv. Kinesere er glade i bakgrunnstøy, aller helst når de skal slappe av. Massørene spurte derfor ikke oss før de skrudde på TVen med volumet på fullt og ga seg til å kna våre slitne ben med ryggene sine mot skjermen. Om vi tidligere skulle vært i tvil ble det raskt tydelig at underholdningen, i form av nyhetskanalen til CCTV, var tilregnet oss.
Sendingens viktigste nyhet handlet om det historiske møtet mellom Xi Jinping og Ma Ying-jeou, presidentene av henholdsvis Kina og Taiwan. Lederne har ikke møttes på seks tiår, etter at Chiang Kai-Shek stakk med troppene sine til Taiwan. Konflikten står stadig like dagsaktuell, Kina har fortsatt ikke anerkjent Taiwan som en selvstendig stat, noe det hersker bred enighet om blant fastlandsbefolkningen. Taiwan på sin side kaller seg som regel "Kinesiske Taipei" under OL og når de driver lobbyvirksomhet i diplomatiske internasjonale sammenhenger, noe kineserne pleier å tolerere så lenge de ikke lager bølger - et annet kinesisk uttrykk som betyr å skape oppmerksomhet. Norge har per dags dato ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan, det nærmeste du kommer en taiwanesisk ambassade hos oss er Taipei Representative Office.
Lyden duvet i bakgrunnen. Massøren min nikket mot skjermen.
- Synes du Taiwan burde være selvstendig?
Å nei. Jeg snakker bevisst ikke om Taiwan-Kina forholdet med kinesere. Mange kinesere tar konflikten svært personlig og jeg har nære venner som blir tårevåte ved den minste hentydning om at Midtens Rike skulle kunne brytes opp. I et forsøk på å vri meg unna, svarte jeg at jeg ikke helt hadde satt meg inn i konflikten og at dette var en problematikk som de ulike partene nok best kunne løse selv. Et diffust svar jeg tidligere har møtt forståelse for, og som har gjort at temaet hastig har blitt flyttet.
Han ga seg ikke. Ville vite hva en utlending tenkte og sa at siden jeg kunne kinesisk hadde jeg nok gjort meg opp mange tanker om folket hans. Jeg ba om hans egen mening om saken.
- Det er for lenge siden. Kinesere og taiwanesere snakker samme språk, men den konflikten som pågår er ikke lenger vår kamp. Taiwanesere bruker penger i Kina, nå kan også mange kinesere reise til Taiwan og spiste taiwansk mat. Det er helt vanvittig at vi fortsatt skal krangle sånn som dette her.
Jeg prøvde å skjule en svært overrasket mine. Det er sjeldent fremmede kinesere ytrer seg om politikk, og ihvertfall ikke om et tema så sensitivt. At massøren min kom fra en ytterliggende, fattigere provins og var lavt utdannet gjorde at det var desto mer fjernt.
Nyhetsoppleseren ga en grundig analyse av fargene på slipsene til de to lederne. Fortalte at regningen på middagen var delt "AA." Massøren min kniste. "AA" betyr å spleise.
- Tenk at så viktige personer også spleiser. Man skulle jo tro at én av dem kunne tatt hele regningen.
I Kina, hvor det ligger prestisje i å betale hele gildet, var det nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette som ble vektlagt av det statseide CCTVs analyse av møtet.
Til tross for den storstilte begivenhetens viktighet både i historisk og diplomatisk sammenheng var det allikevel denne enkle hendelsen som gjør at jeg vil huske nøyaktig hvor jeg var da Xi møtte Ma.
