[Om kinesiske drømmer.]

Hun er født i begynnelsen av 1992. Det er året Nelson Mandela besøker Kina, den nå ulovlige bevegelsen Falun Gong blir startet, og Hongkong får Chris Patten som sin 28. og siste guvernør. Hun vokste opp i et Kina hvor vestens gryende påvirkning plutselig ikke bare ble lovlig, det ble kult og tilgjengelig.

Kineser: Da vi var små, var McDonald's mat det absolutt beste vi visste.
Tine: For meg også! Mamma truet med å ta med de andre søsknene mine til McDonald's om vi noen gang ble sendt til rektor. Det funket som smør.
Kineser: Er det sant? For oss inkluderte dette all vestlig mat.
Tine: Hvorfor det?
Kineser: Det var så moderne. Så kult liksom. Men så kom vi på bedre tanker og innså at kinesisk mat, det er den beste maten i hele verden.

Venner for livet likte hun først på andre forsøk - serien virket nemlig litt for gammeldags. Det er ikke alltid at hun kjenner til 90-tallets større helter som Backstreet Boys eller Snoop Dogg. Det er greit. Hun tok valgfaget engelsk kultur på universitetet. Der snakket de om vestlige konsepter som feminisme og rasisme. Allerede på barneskolen pugget hun alle de viktigste kommunistiske teoriene. Hun kan de fortsatt å rams: Marx, Lenin, Mao, Deng Xiaoping, Jiang Zemin....

Så begynner hun å le.

Kineser: Vi har en vits i Kina om hva som er Xi Jinpings teori - at det bare er en drøm. For hva er egentlig Kinas nye mål?
Tine: Fremskritt og utvikling til folket?
Kineser: Men hva er nytt med det? Om du går rundt i Kina, ser du propagandaplakater over alt hvor vi blir oppmuntret til å drømme om Kina, men hva drømmer vi om? Ingen vet.

[Om damen i Tsuen Wan.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, og massøren Un.

Joscelin kaller seg jernkvinnen. Snakker på utpust og på innpust. Hvert utsagn har minst tre støttende argumenter.

- Da jeg så The Iron Lady, så jeg delen hvor Margareth Thatcher svarer til frieriet igjen og igjen. Det talte til meg, hun ville ikke bare være hjemme og ta oppvasken, livet skulle bety noe.

Joscelin hadde hatt flere år med privatundervisning i både engelsk og mandarin da hun som åtteåring fikk plass på Hongkongs aller mest prestisjefylte pikeskole etter flere tøffe intervjurunder. Hver skoleplass har 200 søkere, de som kommer inn, sies å ha blått blod.

På fritiden deltok hun på Model United Nations og hadde kveldsundervisning i nesten alle fag. Skolens elever måtte kunne spille to instrumenter. Joscelin spilte fiolin, piano og fløyte. I motsetning til den typiske kinesiske undervisningsmetoden hvor elevene skal lytte, ble jentene oppmuntret til å stille spørsmål og debattere. Vant til å bli hørt, har de rykte som aggressive blant jevngamle.

- Skolen min bygget selvtillit, men det var også dette som ledet til alle problemene senere, sier Joscelin. Hun er nå tjue år gammel.

På universitet får hun det hun kaller et "kjønnsjokk." Frem til da har hennes forståelse av det motsatte kjønn vært basert på taiwanesiske dramaserier og hennes ett år yngre fetter. - Det var helt ukjent. Selv at guttene ikke var 180 centimeter høye, bare omtrent som meg selv, var overraskende.

Det første skoleåret handlet om å forstå konseptet menn. Joscelin har konkludert med at det er lite sannsynlig at hun finner en kjæreste med det første. Hongkongs idealjente bør snakke med myk stemme, se bra ut, gjøre feminine ting og kunne lage mat. Legge beina pent i kryss. Hun gjør ingen av delene. Venninnene sier dessuten at hennes qi (氣), som betyr indre kraft eller personlighet, er for sterk for menn å håndtere. Lederverv i studentorganisasjoner har derimot gitt henne mange kamerater. Hun sier det er maskulint å være sjef, men på pikeskolen måtte jo jentene ta ledelsen. Nå faller det henne naturlig.

- Det var først på universitetet jeg følte et behov for å tilpasse meg andres forventninger av meg selv, jeg brukte mye tid på å tenke på hvordan jeg kunne forandre meg. 

Selv om foreldrene gjerne helst skulle hatt henne hjemme, får Joscelin etter flere familiediskusjoner lov å dra utveksling til England. Hun velger selv å flytte inn i det eneste studenthuset bare for jenter. Med huskameratene sitter hun oppe til langt på natt og diskuterer kjønnsroller i ulike land, tidligere kjærester og tilfeldig sex. Jentene fra Frankrike og Italia deler velvillig livserfaringer langt utover hennes egne. Englands sene kvelder lærer henne at at det er greit at ikke alle deler hennes konservative syn på blant annet sex og forhold. Siden hun var liten har moren hennes formant at om hun gjør nok lekser, trenger hun ikke kunne kokekunst og at tid på kjøkkenet er bortkastet. 

Først i England, med hushjelpen milevis unna, lærte Youtube Joscelin å steke sitt første speilegg.

- Det er en av mitt livs største prestasjoner, sier hun med et smil.

Fanget mellom det gamle konfusianske og det moderne samfunn, må Hongkong kvinner innta rollen som både husmor, yrkesprofesjonell og mamma, mener hun. Dette bekymrer henne. I fremtiden hadde en sønn og en datter vært ideelt, men hun tviler på at hun vil ha råd eller tid til to barn.

Hjemme har hushjelpen fri på søndager. Da må Joscelins mor gjøre husarbeid. Faren ser på TV. Om fjernkontrollen ligger for langt unna stolen, hender det han ber moren hente den til ham. Joscelin ler litt av patriarkiet på hjemmebane, og håper at det vil være mer fordelte arbeidsoppgaver når det blir hennes tur. 

- Jeg kom til slutt frem til at om fremtidsmannen ikke kan ta meg for den jeg er, da er han nok ikke den rette.

[Om Nike Womans 10K.]

Når det kommer til trening er jeg en gretten langdistanseløper. Jeg ikke liker løpe blant folk og ihvertfall ikke blant mange folk. Seansen ser jeg på som en høyst privat affære. Ved et par uforklarlige anledninger har jeg allikevel deltatt på arrangerte løp. Jeg kan ikke si å ha kost meg noe nevneverdige noen av gangene. 

Uavhengig av distanse, en iboende urimelig stahet gjør at jeg nekter meg selv å gå før jeg er fremme, en annen at jeg helst ikke skal la folk passere. Som langdistanseløper løper jeg egentlig sakte. Med andre tilstede, tvinger jeg meg ubevisst til å løpe raskere enn kroppen min er bygd til. Det er kvinne mot veien og verden, men i gjerningsøyeblikket mer som et neshorn brasende gjennom tid og rom. (Med unntak av en nylig ulykke jeg senere vil komme tilbake til,* har det gått bra til nå.)

Alt dette sier jeg bare for å bekrefte at underskrevne må ha vært bevisstløs da hun meldte seg på Nike Womans 10K.

Jeg var tidlig ute på selve løpsdagen. Faktisk så latterlig tidlig ute at jeg dro innom Ikea på veien for å kjøpe smågodt til påskeegget jeg ikke har fått. Om du mener at det er trangt på Ikea på lørdager, prøv lørdagsbesøk på Ikea i Kina. Her er et dårlig illustrasjonsbilde av hvilken ubehagelig opplevelse nettopp det er (iskremkøen).

3000 damer deltok i løpet. Selve opplegget er et evig merkevarepromo-prosjekt, men det funker som smør. De delte ut gulltatoveringer med Nike-logoen, hashtaggen som skulle brukes sto klistret på alle vegger, og selvsagt var det en masse salgsstands for Nike-produkter. Selv om jeg egentlig er prinsipielt i mot levende reklameplakater, jeg ble så revet med at jeg smelte en "Just do it" på låret og selveste Nike-logoen i gull på høyre kinn.

Før løpestart delte de ut typiske ting vi kvinner liker. Som gratis sukkerspinn...

...kandisert popcorn...

.
..kjeks og juice. Alle idrettsfolk vet jo at sukker gjør seg før en tøff treningsøkt, mitt tidligere besøk på Ikea var i rett kampsportånd.

Det var dessuten ikke bare sukkerbonanza på gang. Til 3000 deltagere hadde Nike også satt opp denne ekstravagante fruktbuffeen.

                     

En kommende tyfon gjorde luften så fuktig at det i utgangspunktet var tungt å puste. Alle bildene er derfor tatt i sukkerrus og gryende oksygenmangel. Jeg var utslitt nesten før løpet begynte. Overbevist om at døden var nær, ble jeg nesten litt emosjonell da jeg oppdaget at jeg hadde passert første kilometer. Etter tre svelget jeg faktisk unna en klump i halsen. Arrangørene hadde nemlig ikke satt opp kilometerskilt, og jeg ble bekymret over alle de som ikke løp med en app. Tvunget inn i min egen verden var alle problemer store, men disse selvoppfostrende tankene ga seg fort. Søkkvåt av svette ga årets første løpetur med shorts meg gnagsår mellom lårene etter kilometer nummer fire. Drikkestasjonen ved kilometer fem ga meg nærmest et astmanfall i det jeg kjørte to glass vann ned i luftrøret. Foruten om da jeg løp rett inn i en livredd motgående løper på tilbakeveien, er den resterende distanse i en grå tåke. Jeg var svimmel da jeg kom i mål som nummer 86. Etter løpet fikk jeg massasje og makeover av Clinique. Det siste hjalp på sett og vis på selvbildet.

Kinesere er nok det folkeslaget jeg har møtt som er gladest i suvenirer. Hvor gjør folk av alt dillet man mottar i løpet av et år? Jeg fikk dette smykket. Jeg kan ikke tenke meg én anledning hvor det ville vært passende for Tine (28). På området var dessuten Hongkongs lengste kø. Spent og naiv stilte jeg meg bak alle andre, i et håp om at det var mer sjokoladekjeks.

Det var ingen sjokoladekjeks, men en lilla strikk, matchende nivået mitt på Nikes løpeapp. Helt klart verdt tre kvarter i kø.

Om jeg ville gjort det igjen? Sannsynligvis.

[Om virkelighetsflukt.]

Det er april. De offentlige bassengene i Hongkong har endelig åpnet, folk gjør seg klare for påskeferie, og jeg sitter inne og leser skolepensum som fornuftigheten selv, mens jeg virkelig skulle ønske jeg gjorde alt mulig annet.

Kom plutselig over denne sangen av 2000 Won jeg ikke har hørt på lenge. Tittelen, 서울이 싫어졌어, betyr "Jøss, jeg bare liker ikke Seoul."

Nå går jeg og venter på at den skal gjøre påvirke meg.