Jeg var nylig ute på joggetur. Jeg var kommet nesten opp til Teknisk Museum da jeg tenkte at jeg skulle teste ut dette konseptet "jogging på sti". Fordi jeg er ganske klønete av natur, gjør jeg dette sjeldent. Kroppen min satte seg kraftig til motverge, jeg hylte og like etter lå jeg i stjerneformasjon på bakken. Det var ikke pent. Til deg som lurer på om det i det minste var morsomt å se på, så kan jeg faktisk opplyse om at det vet jeg med sikkerhet. Det var nemlig tre stykker som var i umiddelbar nærhet av meg da jeg falt. Én lo. Det var ikke meg. Ingen kom og hjalp meg opp heller. Det er forøvrig nesten forståelig. Etter å ha løpt syv kilometer i solen var jeg svett og et fint lag med sand dekket nesten hele kroppen min som følge av mitt plutselige møte med bakken. Jeg hadde dessuten skrapt opp begge hendene mine og knærne. For en som sjeldent har skrubbsår, opplevde jeg det som det rene blodbad.
Men, det er altså bare nesten forståelig.
Alt tatt i betraktning, det gikk bra med meg. Jeg kommer nok til å få noen ubetydelige arr på leggen, men det er helt ok. Med fare for å være dramatisk: Jeg kunne ha brukket en arm, slått ut noen tenner, eller til og med pådratt meg en hjernerystelse. Det kunne vært mye verre. Jeg endte opp med å halte bort til et apotek i nærheten, hvor jeg fikk vasket av meg det verste griset, før en snill kunde tilbød seg å kjøpe meg plaster før hun kjørte meg hjem.
Det jeg lurer på, er: Hva pokker er galt med folk? Er man så redd for å plage andre at man ikke vil hjelpe de om de trenger hjelp? Jeg forstår det ikke, men jeg har hørt at det er mer sannsynlig å få hjelp om det er færre mennesker i nærheten når du trenger det, enn om det er på et folksomt sted.
I forrige uke var det en mann rett foran meg som prøvde å sykle. Men noen hadde stjålet bolten som festet hjulet til sykkelen (!!!), med resultat at sykkelen falt fra hverandre og han slo hodet i asfalten. Dette var midt på Grünerløkka, fredag ettermiddag. Jeg kan derfor med sikkerhet bekrefte at jeg ville hjulpet til om noen slo seg rett foran meg.
Nå har det skjedd meg to ganger i mai at jeg har trengt hjelp av fremmede, uten å ha fått det. Oslo har mange innbyggere. Ikke alle har samme innstilling, men at det har skjedd i det hele tatt er nok for meg.
Ignorance is not such a bliss.
