[Om å skue hunden på håret.]

Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:

Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...

Seriøst.

Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.

[Om blind vold.]

På 17. mai skjedde det som ikke skal skje.

Jeg ble utsatt for blind vold.

Etter å ha spradet i drøye tolv timer i bunad, hadde jeg vært hjemme for å skifte, og gikk derfor på høvelig måte nedover Thorvald Meyers gate. Jeg snakket riktignok i telefonen, men bortsett fra det vil jeg på ingen måte si jeg opptredde det minste provoserende. Klokken var enda ikke blitt åtte på kvelden, og dette tatt i betraktning, var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde fått utrettet i løpet av dagen. Så, plutselig, kommer det en mann bort og slår meg i magen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk meg selv til å flytte på meg, og han grep tak i meg, og flyttet meg like så greit ut i veien, rett foran en bil. Bilen tutet høyt og så ble telefonen min brutt. Mannen løp videre. Jeg så han slo til en afrikaner i "afrikansk" nasjonaldrakt (dette provoserte meg egentlig mest, for når vi holder en nasjonaldag for å feire frihet og selvstendighet, så er det særs lite i orden å slå til andre som vil være med på det), og brølte videre oppover veien. Tilbake sto jeg, og det som viste seg å være en dame som kjente han.

Hun: Det var jo unødvendig da.
Tine: Eh... JA.

Og så løp hun etter voldsutøveren og jeg ble stående igjen. Venninnen jeg hadde vært i telefonen med, ringte meg opp. Av en eller annen grunn, hørte hun ikke hva jeg sa.

Venninne: Tine, går det bra? Om du er døende, vil du ringe meg tilbake igjen?

Profesjonell krisehåndtering der ja.

Det gikk bra altså. Jeg var verken redd eller skadd. Sant og si hadde jeg nok den beste 17. mai-historien den kvelden. Det er jo sånt jeg vet å verdsette.

For å toppe det hele, dette er samtalen jeg hadde med Modern dagen derpå:

Tine: Jeg ble slått skikkelig hardt i magen av en fremmed på 17. mai.
Modern: Det er jo fryktelig! Tenk om du hadde hatt utlagt tarm. Da kunne du jo dødd!

Det hadde jo vært skikkelig... dritt. 

[Om nye venner.]

Det var et sånt arrangement hvor ingen kjente alle, og de fleste egentlig ikke kjente noen. Tonen var allikevel god, og jeg fant meg fort i en samtale med to svært naturglade damer. Den ene var fotograf og skrøt av lyset på Svalbard, de mektige fjellene på Svalbard og stort sett det meste annet på Svalbard man kan tenke seg at har en brøkdel av sjarm (om man er opptatt av den slags). Den andre damen var ikke fotograf, men det betydde ikke at hun ikke var minst like entusiastisk, for å si det sånn. Personlig er det sjeldent jeg higer etter den store naturopplevelsen, men det har jo hendt.  Jeg hadde allikevel ikke så spesielt mye å bidra med i samtalen. Inn fra venstre dukket det plutselig opp en annen jente.

"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."

Man finner hverandre.