[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

[Om videreføring av familietradisjonene.]

Søsteren min overnattet. Det var en lang dag, men været var dårlig og det fristet lite å gå utenfor døren. Etter lunsj tenkte jeg at når jeg likevel hadde en innedag kunne jeg få gjort unna litt såkalt forfallent husarbeid.

Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.

Vi ryddet av bordet.

Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?

Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?

[Om å komme godt forberedt.]

Jeg var på middag hos Mummi, altså min høyt beskattede mormor. Jeg snakket om hvordan Lillesøster er russ nå til våren, og om hvor fett det skulle bli å endelig skulle få være på en russebuss, i og med at jeg aldri var russ selv.

Mummi: Å, men du, det har jeg vært på.
Tine: Hva? Har du?
Mummi: Å ja. Og det var flott. Skinnseter og greier. Mye liv. Ta med paraply.
Tine: Jeg kan tenke meg at det satte inntrykk, ja. Men bussen hadde vel tak?
Mummi: Jo da, men det jeg husker best var at jeg måtte sitte med paraply inne.
Tine: På en russebuss?
Mummi: Det var litt av problemet. For det ble sprutet så mye champagne, så jeg bare slo opp paraplyen min, jeg.

[Om svært lokal sosial angst.]

Dette er historien om hvordan jeg ble kjent med Christian Kruse. For å begynne med det viktigste: Han er ingen kjendis. Han har så vidt det er meg bekjent ikke vært deltager på et realityshow eller spilt i teater heller. Slapp av, det er ikke nødvendigvis noen grunn til at du burde vite hvem han er. Men det kunne jo hende. Og denne mannen, han har vært årsak til ufortjent mye frustrasjon i vinter.

Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.

Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.

Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.

Så klemte jeg han.

Tine: Takk for sist, mann!

Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.

Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.

Men så, noen dager etter dette igjen, så følger  Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.

Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:

Nevnt venninne: Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.

Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.

En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.

Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.

Christian Kruse: Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.

Og da falt alt på plass.

Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.