[Om et lite mysterium XXXIV, XXXV, XXXVI, XXXVII, XXXIII.]

Ok, jeg innrømmer begynner å angre på at jeg startet med å skrive romertall. Nå er jeg stuck med et forferdelig styr hver eneste gang jeg skal legge ut bilder av de nye kortene. Men for all del, det er fortsatt svært hyggelig med postkort.

Nummer 34 er sendt fra Philadelphia, som er ganske langt unna Florida, hvor postkortet er fra. Jeg antar det er fordi det ble skrevet i Florida og sendt over?

"Hvis du synes du har fått mange kort, skulle du bare visst hvor mange som ikke er kommet frem!"

Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.

Det ser ut som det var noe festet til forsiden på dette kortet, men det er falt av.

Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!

感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。

Som kan oversettes til:

"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"

Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.

Nok et Floridakort fra Philadelphia.

Del 2:

"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"

Som kan oversettes til:

"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"

Den dagen kom enda et kort fra Philadelphia. Tror jeg. Det var faktisk ikke stemplet i det hele tatt, så jeg bare antar.

"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"

Som kan oversettes til:

"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."

Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.

Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".

Nok et postkort fra Philadelphia.

"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."

Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!

Dessuten har jeg fått kort fra Ghost som har vært på tur til blant annet Leicestershire.

Og til slutt, Papua New Guinea kort fra en kamerat i Tokyo.

[Om japansk semigambling.]

I Japan er det ikke lov å gamble. Selv ikke casino online er lov. Allikevel, Japanere er når alt kommer til alt først og fremst asiatere og asiatere liker både å gamble, og å være mestere i å snu og vende på regler så det blir lovlig allikevel. Det er ingen casinoer i Japan, men hele det ringe land er mer eller mindre dekket med pachinkohaller (På Taiwan også om noen skulle lure). Om du er en god spiller, og har en god mengde flaks går det an å tjene seg ganske rik på dette her, uten å måtte skatte en krone, eller yen om du vil. Jeg er jo en evigvarende fattig student, og tenkte derfor jeg skulle teste dette ut.

Jeg tok med min koreanske venninne som tolk, siden hun er mye flinkere i japansk enn meg, og jeg visste egentlig ikke helt hva pachinko var en gang. Det krevde en del overtalelse før hun sa seg villig til å bli med. Om tanten til pappa er verdens dårligste taper, er nemlig min koreanske venninne en veldig god nummer to. Dette har jeg erfaring med ved flere anledninger, blant annet ved både gabong, ymse drikkeleker og blackjack. Til slutt lovet hun å ikke storme ut ved første tap om vi dro på mcern etterpå.

Her er vi med en pachinkovert og en pachinkovertinne. De smiler fordi de nettopp har lurt meg til å kjøpe 800 pachinkokuler, som var det minste antallet man kunne kjøpe. Jeg smiler fordi jeg er en naiv optimist. Koreaneren smiler ikke fordi hun vet bedre.

Dette kommer kanskje som en overraskelse på enkelte, men man trenger ikke være noen rakettforsker for å spille pachinko. De ulike typene er fordelt etter hvor mye innskudd man er villig til å legge inn. Jeg valgte den billigste. Det innebar at jeg måtte kjøpe 800 kuler. Så legger man kulene i et hull på maskinen. Man trykker knappen som lyser "push" når den lyser, og eller vrir man bare på et håndtak. Når man vrir blir kulene sugd opp og så fungerer det nesten som et flipperspill, bare at man egentlig ikke kan flippe noe som helst. Treffer kulene i et hull (og det er flere hull, det må være det riktige hullet på det rette tidspunktet) vinner man.

Jeg trykket og vridde og vant egentlig ingenting i det hele tatt. Plutselig, som ut av ingen steder dukket denne svært lettkledde dama opp, før spillet igjen fortsatte.

Dette var ansiktet mitt da jeg erklærte at vi skulle gi opp. Pachinko er et idiotisk spill jeg egentlig aldri skjønte helt. Musikken de spilte var upåklanderlig japansk techno-pop, og jeg liker jo alt som blinker. Fargene på lokalet var fine og man kunne få gratis te, men helt seriøst, alt annet ved pachinko er helt på trynet. Underholdningsverdien = 0. Jeg kjedet meg etter syv minutter. Spillforklaring inkludert. Det er ikke ofte jeg sier det om noe i Japan.

Vi leverte inn omlag 200 kuler. Av pachinkoen fikk jeg et kort og en kvittering, og en boks sjokoladepinner med kanel og peppersmak. Fordi gambling som nevnt er ulovlig, har ikke pachinkoen lov å dele ut penger, bare premier. Premiene er gjerne ganske verdiløse i seg selv. Ved siden av enhver pachinko finnes det nemlig en liten sjappe man kan levere inn kort og kvittering for å få pengene man eventuelt har vunnet. Denne sjappen blir drevet av et separat firma, og derfor ser politiet igjennom fingrene på det. Jeg fikk 200 yen, som tilsvarer omtrent 16 kroner. Vi fikk dessuten to pakker med servietter. Sjokoladen spiste vi opp med en gang og pengene brukte jeg opp på trøsteburgere på McDonalds. Tror ikke dette blir noen alternativ form for ekstrainntekt i nærmeste fremtid.


Og ja, jeg fikk cash for dette innlegget, men det er min egen mening at pachinko er et kjempeteit tidsfordriv.

[Om å være seksten igjen.]

Søsteren min på seksten var som nevnt på besøk i forrige uke. Det var strålende. Hun var her altfor kort, men jeg tror ikke noen tidsperiode ville vært passe lenge. Vi rakk å gjøre ganske mye for hun dro da. Blant annet gikk vi amok på mitt lokale sushisted.

Og vi tok klistremerkebilder (purikura) fire ganger.

Dessuten var vi på karaoke. Det var da vi forberedte oss tidligere på karaokedagen at denne samtalen foregikk:

Lillesøsteren: Har du noe med Justin Bieber?
Tine: Nei. Eller jo, kanskje?
Lillesøsteren: Å. EM. GE.
Tine: Hva?
Lillesøsteren: Du har jo bare "Baby" sangen jo! Du må jo få tak i flere!
Tine: Hvilke er det som er bra da?

Hun himlet med øynene og sukket tungt.

Lillesøsteren: ALLE!!!!

Og slik ble det til at jeg nå sannsynligvis har alle versjoner av alle sanger Justin Bieber noen gang sinne har laget.

[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]

Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:

Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.

Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.

"Er ikke vannmelon godt?"

Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.

En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.

I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.

Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.

Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.

Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.

Mysteriekort nummer tjueåtte.

Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."

Jeg dunket hodet i veggen.

Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.

"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"

Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.

Nærmere analyse:

Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.

Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.

Også dette kortet er sendt fra Miami:

"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "

Og her er oversettelsen:

In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)

Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.

Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."

Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.

Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.

"騎馬看花。。。
我想念台灣"

Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.

Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."

Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.

Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.

"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"

Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.

Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.

Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"

Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.

"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"

Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.

[Om hva man ikke skal gjøre i Japan.]

Hjalp noen venner med eksamensprosjektet deres før sommerferien. Kom tilfeldigvis over resultatet i dag. Det handler om alt man ikke skal gjøre i Japan. Det er muligens mer interessant for de som kan japansk, eller har kjennskap til kulturen, men her er det ihvertfall.



Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.