[Om å kle seg anstendig.]

Verdens beste lillesøster, altså min, kommer for å besøke meg neste uke. Som det seg hør og bør, er det enkelte ting man må opplyse om, når det ventes besøk til et nytt og fremmed land.

I Japan er det for eksempel ansett som uanstendig for damer å vise skuldrene. Det er mer greit i de større byene, men ofte i mindre byer og i sør er de mer konservative, og en jente som viser skuldrene sine, vil bli ansett for å være en skjøge. Nå bor jeg i sør. I en liten by. Jeg dekker skuldrene mine stort sett. Det skal ikke så mye til. T-skjorten kan ha svært korte ermer. Omlag fire centimeter kan være nok. Eller jeg kan gå med et sjal som såvidt dekker. Jeg kan gå med en genser som sklir ned og viser den ene skulderen. Gjennomsiktige plagg er også godtatt. Blondejakker. Og vi kan gå med så korte hotpants vi vil, uten at noen vil lee på et øyelokk. Jeg gjør som de andre gjør, så lenge jeg ikke sykler til skolen. Da er det viktig å passe på tanen.

Dette prøver jeg å fortelle min kjære lillesøster. Jeg vil jo ikke at noen skal ta henne for å være en skjøge, for det er hun jo ikke. Her om dagen satt derfor japaneren Kanskje, lillesøster og jeg og skypet. Lillesøster i kledd en singlet med brede stropper.

Lillesøster: Er det jeg har på meg nå, greit da?
Tine: Jeg tror ikke det. Kanskje, hva synes du?
Kanskje: Kanskje ikke helt greit.
Tine: Der hører du.
Kanskje: Du må på deg noe som dekker litt mer. Det er tryggere.
Tine: Ja. Tryggere.

Uten at jeg ikke helt skjønner hva det skal være tryggere for.

Det skal legges til at jeg har snakket med en japansk kamerat om dette her. Han kunne bekrefte at japanske jenter som viste skuldrene anså han som billige, men om det var utenlandske jenter kunne de gå med hva de ville.

Personlig har jeg en teori om at denne tradisjonen har muligens å gjøre med hvordan asiatiske jenter er utrustet genetisk, gjerne med slanke bein og kanskje ikke så store fordeler å vise til. La oss ta den tradisjonelle kinesiske qipaoen, med høy splitt og en fullstendig tildekket overkropp som eksempel. Den fremhever de fineste kroppsdelene på en asiat. Personlig ser jeg ikke ut i en qipao, men en bunad har en mye heldigere fasong for sånne som meg.

[Om The Taiwan Tour 2011 III.]

Og så dro jeg tilbake til Taipei!

Tilbake i Taipei dro vi på spis så mye du klarer på koreansk restaurant. Bestiller du mer enn du klarer i Japan må du betale for det du ikke har spist opp. Slik er det ikke i Taiwan. Jeg kan ikke huske sist jeg spise så mye mat.

Utenfor satt en kar og sang sanger om foreldrene hans.

Hun jeg bodde hos bor rett ved 碧潭 (Bitan) et svært romantisk område om man er flere enn en. Men det var veldig fint der, så jeg jogget der av og til.

I helgen kom den indiske kameraten min opp til Taipei og vi dro til det mest 台客 (Taiwansk harry) stedet i hele byen: Taiwan Beer Factory 346 for å vorse. Tidlig på kvelden.

Dagen etter dro vi til det mest absurde jeg har vært vitne til i hele min Asia karriere: The Gay pool. La meg forklare. Det er kun homofile menn i Taiwan som drar til utendørsbassenger. Det vil si, og oss da. De homofile mennene smører seg inn med lag på lag med babyolje og trer inn i asias minste badebukser, for å så stå rett opp og ned i mange timer mens de sender meldinger med hverandre på homofile nettsteder. Ingen snakker sammen. Det er få som bader. Det er helt absurd. Allikevel, det rareste for min del var at det er nok det eneste stedet i Taiwan jeg kan kaste klærne og fortsatt ikke møte en reaksjon overhodet.

Dette er de jeg bodde hos i Taipei. Sannsynligvis det eneste øyeblikket hvor ingen lot som de var en narhval, dro en "sa brura"-vits, eller lo av Lalis altfor korte tyrannosaurus-rex lignende armer (de var ikke så korte på ordentlig altså), men allikevel så smilte de. Dette er på vei til stranden.

Det var månefestival i Taiwan mens jeg var der. Egentlig skal man grille og se opp på månen og tenke på alle kjente som ser på den samme månen. Vi gjorde ikke det, for vi spiste burgere, men på dagen dro vi til stranden 外澳 (Waiao). Til tross for at det ikke var knallsol, var det nesten ingen andre der.

En av dagene besøkte en Taichung venninne og jeg en av mine tidligere lærere. Vi tok bussen til huset hennes. Bussen tillot ingen fugler, men det var helt sikkert lov med tigre eller veldig store hunder, kunne venninnen min fortelle.

Læreren min bor langt oppe i fjellet i Taipei. Langt unna alt, men fantastisk utsikt.

Læreren min tok oss med til en restaurant hvor alt var sunt. Alt var sunt fordi det sto på skiltet at alt var sunt. Vi bestilte risotto, spaghetti og pizza. Alt var jo sunt.

Etterpå dro vi hjem til læreren min. Hun hadde øl av typen black (gullboksen) og øl av typen gold (i den svarte boksen). Mulig du må ha vært der for å skjønne hvor morsomt det var.

Menyen på en tesjappe som kunne tilby blant annet "make you bosomy and white-skinned" og "grand master in digest". Jeg prøvde ingen av de.

En restaurant som skiltet med at de hadde supersterk air condition.

Random butikk jeg likte navnet på.

Den siste helgen dro vi til 淡水 (Danshui) fordi venninnene mine syntes det var ufattelig at jeg ikke hadde vært der før. Alice kom opp til Taipei, og sammen med den andre Taichung venninnen min prøvde hun få meg til å spise fiskeboller, fordi det var det Danshui var kjent for. "Man må nesten spise det stedet er kjent for, selv om det ikke smaker noe godt," sa venninnen min.

Vi kom over denne purikurasjappa i Danshui. Legg merke til bestefaren det er bilde av på reklameplakatene. Vet ikke om det var tidenes salgstriks akkurat.

Det regnet og var sol om hverandre den dagen. Dette er fra et glippe med sol. Dr. McKay i bakgrunnen. Jeg leste feil på forklaringen om hvem han var, og trodde først det var en mann med "Passion for Taiwanese women." Det var så morsomt at jeg tror ingen egentlig fikk med seg hvorfor han var kjent.

Dette er et av de fineste stedene på Danshui. William syntes jeg var talentløs til å ta bilder, men han kunne ikke forklare meg hvordan jeg skulle ta bedre bilder, så dette er det eneste bildet dere får derifra.

Men dette er et annet sted på Danshui som også er ganske fint. Og det dere ser er en elv. Sånn by the way, i tilfelle noen andre enn William skulle lure på akkurat det.

Kanskje de dårligste happy facene på hele turen. Jeg hadde på dette punktet blitt såpass vant til det at jeg ikke gadd å ta et bilde til. La oss skylde på regnet.

Dette er en søppelmann. Han klarte ikke bestemme seg for om han skulle ta på seg rishatt eller caps, så han valgte begge deler.

Obligatorisk familiebilde.

På kvelden dro vi atter en gang til den sedvanlige taiwanske restauranten for å drikke Taiwan-beer. Denne gangen for å feire en bursdag.

Nest siste dagen dro jeg til 西門 (Ximen) for litt krampeshopping. Da visakortet mitt ble ødelagt halvveis i ferien og jeg måtte låne penger av William trodde jeg han ville være fornøyd over alle røverkjøpene jeg hadde gjort. Blant annet tre par sko til 70 kroner. Han var av en eller annen grunn ikke så imponert som jeg hadde ventet.

Jeg var også en tur innom 101, tidligere verdens høyeste bygning. Jeg tror ikke den er det nå lenger, men den er iallefall forbannet høy.

Og så tok jeg bilde av meg selv utenfor, ved Love-skiltet. Jeg skulle ønske jeg kunne stå på hendene eller noe sånt, men det kan jeg altså ikke.

Det siste jeg spiste i Taiwan før jeg dro: Cheeseburgere med potetmos. Skuffende nok ikke så bra som det hørtes ut som, dog ikke fullt så ille som William skulle ha det til. Han hevdet nemlig at han døde litt.

Til sist, se så fine neglene mine ble i Ximen!

Fine Taiwan. Jeg blir aldri ferdig med Taiwan tror jeg.

[Om The Taiwan Tour 2011 II.]

Bildekavalkaden fortsetter.

Dagen etter dro vi ut for å råne scootere mer. Vi tok båten over vannet til en strand med disse menneskene og følte oss riktig som hjemme.

På kvelden spiste vi middag med disse menneskene.

Vi spiste ikke dette, selv om kelneren anbefalte det på det sterkeste.

Vi spiste derimot resten av hot poten med stor iver. Dette er faktisk etter at vi virkelig ikke orket mer, fordi jeg alltid glemmer å ta bilde før vi begynner å spise. Matvrak.

Vi dro videre til Love River, som visstnok er en av de store turistattraksjonene i Kaohsiung. Vi var i det store og hele egentlig ikke så veldig opptatt av den, men det var fint der.

Dette er hunden jeg trodde het Yang Ming, etter den kinesiske basketballspilleren. Det viste seg seg at han ikke het Yang Ming, men Yummy. Det kinesiske navnet hans var 好吃, som kan oversettes til "Godt å spise." Bør kanskje legges til at det kun er i sør-Taiwan de spiser hund. Og Kaohsiung er i sør.

Det var også kvelden jeg fikk øynene opp for verdens beste øl. "The beer: Daily needs at an everyday fair price." Selges kun på 7-eleven. Sannsynligvis kun i Taiwan.

På 7-eleven fant vi også potetgull med sushismak.

Rakk akkurat frokost med Camilla, som bor i Kaohsiung, før vi dro videre til Taichung. Hei til stått opp alt for tidlig!

I Taichung bodde vi hos min venninne Alice. Hun elsker Hello Kitty og har hele rommet fullt. Vanskelig å ta bilde av alt, men om du kan forestille deg at dette er bare den ene veggen. Og at selv søppelposene er Hello Kitty?

Heldigvis har hun også meg på veggen. Da kan hun samle på så mye Hello Kitty hun vil.

Den første kvelden i Taichung var vi ute med en tidligere klassekamerat og en av lærerne mine.

Læreren min sa at før var jeg ENORM. Nå så jeg ok ut. Jeg sa han kom til å dø av militærtjenesten han må inn i, for så pinglete er han. Han sa det var en dårlig fornærmelse fordi det var sant. Dette bildet beskriver i grunn forholdet vårt ganske godt.

Dette er muligens det kleineste bildet jeg noen gang har tatt. Jeg vet ikke hvem som ser verst ut.

Men om dette var utgangspunktet, hva kan du forvente.

Dette var innkasteren på utestedet vi var. Det du går glipp av her er hårnettet, men han var så motvillig til å ta bilde med meg at jeg ikke turte be om et til.

Alice ble påkjørt av en gammel mann tidligere i år og brakk begge beina. Hun kan gå nå, men hun må fortsatt til fysioterapi nesten hver eneste dag. Vi kjøpte te (hun kjøpte en hel liter, merk begerstørrelsen!) og dro. Bortsett fra Alice var alle de andre som var der kjempegamle og ingen av de kunne mandarin. Da det ble klart at jeg studerte japansk kunne vi allikevel kommunisere, for de gamle i Taiwan vokste opp under den japanske okkupasjonen og kan derfor japansk.

Vi var også en tur innom det gamle huset mitt, og sa hei til dørvaktene.

Dagen etter var vi på pizzarestauranten hvor jeg tror jeg fortsatt fremstår som den beste kunden de noen gang har hatt, til tross for at jeg ikke har vært der på tre år. Da jeg kom inn, kom kona bort og spurte hva det skulle være- på engelsk, og eieren sto bak og riste på hodet. Hvorfor snakket hun engelsk, så hun ikke at det var Tine? Til Tine måtte hun da snakke kinesisk. Da jeg dro sa vi ikke farvel, men sees om tre år.

Vi var der med flere gamle lærere, noen tidligere klassekamerater, verdens mest håpløse japaner, og en tidligere klassekamerat av lillesøster. Hun var blitt så voksen. Og jeg følte meg enda mer voksen fordi jeg kunne si at hun var blitt så voksen.

Videre dro vi til en kamerat av meg, som hadde grillparty på taket.

Han hadde en ekstra t-skjorte fra skolen jeg pleide å gå på. Se så fornøyd.

Dagen etter var vi på indisk restaurant, siden kameraten min er inder. Jeg presterte selvsagt å søle indisk curry over hele meg. Etter middag tok verdens mest håpløse japaner meg til Taichungs flotteste skybar. I tillegg til at jeg hadde sølt over hele meg, så jeg i utgangspunktet ut som en strandboms. Skjorts, bikini og flipflops. Stillig. Jeg var spesielt flau da kameraten min måtte betale ekstra for å få meg meg. Etter skybaren dro vi til en sjømat restaurant for å spise mer. Kameraten min ga meg en krabbe jeg kunne holde, før en av kelnerne kom løpende bort og ga meg en hummer i stedet. Det var ikke lov å leke med krabbene, sa hun.

Dette bildet er egentlig bare for å illustrere hvor bomsete jeg faktisk så ut. Sekunder etter at bildet ble tatt begynte hummeren jeg holdt å lage rare lyder. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i dyr, så jeg hylte høyt og slang hummeren opp i luften. Pinlig.

Alt i alt var allikevel dette høydepunktet på kvelden. Kameraten min fikk en melding av en kar han kjente om at han nettopp var blitt far, med bilde av mor og baby. Jeg spurte om jeg kunne svare, siden kameraten min fortsatt ikke kan engelsk. Joda, sa han. Så spurte jeg etterpå om det var greit at jeg svarte det jeg gjorde: "She is gorgeous! Hope the baby is ok too!". Han tok det som et spørsmål om hvorvidt han skjønte hva jeg hadde skrevet, så han nikket, og jeg, som trodde han bare sa at det var greit å sende, trykket på send. Denne bekjente har visstnok ikke humor i det hele tatt. Vi lo så vi gråt i en halvtime etterpå.