[Om helgen.]

Det har vært en absurd helg for oss alle. En absurd helg på den måten jeg skulle vært foruten.

Fredag til lørdag hadde jeg en kamerat fra Norge og kjæresten hans på besøk. Han er en type jeg gikk på videregående med, så naturligvis ble internettnyheter nedprioritert (jeg fråtser jo i alt av nyheter til vanlig), og vi fikk derfor ikke med oss noe av det som har skjedd hjemme før lørdag morgen. Jeg lager pannekaker, og kameraten min sitter på internett og bestiller nye togbilletter, når han kommenterer at for første gang har utenlandske venner begynt å spørre om hvordan det går med familien hans hjemme. Vi vet det er meldt mye regn og flom til helgen, men vi er begge fra Bærum, og der er det jo aldri flom. Dessuten, er det ikke bare nordmenn som snakker om været?

Han sjekker litt til, og så oppdager han at det har vært en bombe i Oslo. En bombe. Vi ler, og sier at det er typisk opphausning av noe som sannsynligvis ikke har vært noen ting. Jeg steker pannekaker videre, og kjæresten til kameraten min sminker seg. Så sier han at det er noe rart. Det har vært skyting også. Det er mange døde. Jeg spør om det er et gjengopprør eller en romanifamiliefeide. Han må jo ha lest feil. Det var tidlig og dessuten, det er jo gjerne det man tror. Det er jo alltid en årsak til ting.

To minutter senere må jeg skru av gassen på komfyren. Den norske venninnen min i etasjen under ringer og sier det samme som kameraten min. Det er sant. Det er ikke tull. Det er ikke folk som har gjort ting de ikke skulle. Det er barn og ungdommer.

Resten av dagen gikk med til twitter. RT og oppdater. Igjen og igjen. Lillesøster spør om vi kan skype. Klokken er fire om morgenen i Norge og hun får ikke sove og hun er veldig alene for de andre sover. Hun hørte eksplosjonen enda hun var hjemme i huset vårt. Vi gråter. Vi ser NRK nett-tv. Det er helt uvirkelig. Alle kjenner noen som har var der eller som kjenner noen som kjenner noen. Vi synes det er rart at skolen ikke kontakter oss. Det er en lærer som sender en melding til venninnen min og sier at det som er skjedd i Norge er forferdelig og at i Japan har man ikke lov å gå med pistol, så da dreper man med kniv og da går det saktere. Han håper det går bra med oss. Hun svarer at det gjør det. Det er liksom ikke så mye annet å si.

Japanske og koreanske nyheter har vært veldig flinke til å legge all skyld på Al Qaida. Frankly sier at alle koreanere er glade i Norge så det er forferdelig dumt å ta livet av unge nordmenn og at jeg ikke skal være så lei meg. Det er fint. De fleste av de som går på skolen min leser ikke nyheter overhodet. Det er ingen som har tv, og uansett ville det vært få av oss som skjønner nok japansk til å få med oss hva som blir sagt.

Vennene mine skjønner ikke omfanget før jeg forteller hvor lite Oslo faktisk er.

Det er eksamenstid og jeg har hjemmeeksamen. Det var absurd å høre på gudstjeneste mens jeg skrev om yellow fever.

Jeg har ikke flere ord. Det er forferdelig. Ta vare på hverandre.

[Om hva jeg lytter til.]

Jeg digger 非常 Fresh for tiden. Sannsynligvis noe av det beste Tyskland noen gang har produsert. Foruten om Blümchen kanskje.

[Om øl, trening og gamle damer.]

I helgen var vi på ølfest med treningssenteret mitt. En helt vanlig lørdag kveld med andre ord.

I Japan er det veldig vanlig å gå på en restaurant og betale en viss sum, og så spise og drikke så mye man vil i løpet av to timer. Da japanere er ganske stille i utgangspunktet er dette nok den beste løsningen for unngå at det skal bli kjempekleint på hver eneste sosiale tilstelning. Da vi ankom restauranten stoppet alle å spise og bare så på oss. Etter noe som føltes ut som minst fire evigheter, kom en av yogalærerne bort og henviste oss til innerst i det ene rommet. Vi satte oss og ingen våget å se noe mer på oss i frykt for å måtte starte en samtale. En av mennene bestilte en mugge øl. Da gikk det heldigvis over fort, og vi ble venner og vel forlikt.

Det kan vel sies i ettertid at vi ble kanskje for gode venner med enkelte.

Herlig uttrykk på han karen til høyre her.

Det sto ingenting om kleskode på invitasjonen vår, men jeg lurer allikevel på hvordan denne resoneringen fant sted: "Å, ølfest med treningstudioet? Da er nok det eneste passende denne kimonoen her." Han i rosa er forøvrig aerobicstreneren. Han har en egen forkjærlighet på Toy Box, Vengaboys, Scooter, Aqua og alle disse andre sangerne jeg trodde var bannlyst å spille etter milleniumskiftet. Naturligvis en egen grunn til å ta timene hans.

Da tiden på izakayaen gikk ut skulle alle videre. Det er kanskje nødvendig å si at medlemskapet jeg har kun lar meg trene på dagtid tirsdag til lørdag. Det er den tiden da folk flest er på jobb, så vi kjenner egentlig bare pensjonister og husmødre. De andre dro videre til en annen izakaya for å drikke mer. De gamle damene ville på karaoke. Hun andre norske og jeg fikk beskjed om at vi ikke hadde noe annet valg og ble bokstavelig talt dratt med. Lave som de er, dro de meg etter underarmenene, noe som var en ganske rar opplevelse jeg enda ikke har gjort meg opp en klar formening om. På veien møtte vi disse horene, som syntes det var kjempegøy å bli tatt bilder av. Tror det var en ganske treg dag på jobb.

Karaoke er seriøse saker for japanere. Her er en svært rørende ballade for at vi skulle skjønne hvor fint det var å ha venner. Eller noe sånt.

I Japan har du respekt for sjefen din. Sier sjefen at du må være med ut å på karaoke etter jobb, da må du virkelig ikke si nei, selv om du er aldri så sliten. Samtidig er det viktig å ikke være en kjip sjef som ikke tar med seg de ansatte ut på karaoke. Resultatet er derfor at du ofte finner gjenger som dette her, med folk i uniformer som har det krampekoselig. En av de gamle damene fant det forkastelig at de ikke drakk mer, så hun gikk like så godt bort for å sette i gang drikkeleker med dem. Dette måtte de selvsagt være med på alle sammen. Man har da respekt for de eldre i Japan.

Dette er Shakira. Eller nok en japansk ballade. Muligens begge deler.

Helt ærlig tror jeg dette var min beste kveld til nå. Hun til venstre er faktisk åtti år gammel. Da klokken var vel over to kastet venninnen min og jeg inn håndkleet og sa at nå var det på tide å dra hjem. Disse to var helt sjokkerte, det var jo så tidlig enda. De gamle er eldst, også i Oita.

[Om et lite mysterium XXII og XXIII.]

De siste ukene har virkelig bare blåst bort. Jeg skal legge ut bilder av alt det gøye og eksotiske jeg har fylt dem med, men dagens post skal handle om postkort, for jeg har mottatt en del postkort. Sommertid og fellesferie er jo høysesong, tross alt.

Kortet er sendt fra Albany, New York. Det vet jeg jo ikke en gang hvor er, vel bortsett fra at jeg vet hvor New York er da.

Lenken viser til denne youtubebrukeren, som kun har lastet opp én film, musikkvideoen til min favoritt sommerlåt:

MC Hot Dog med "我愛台妹"

Dessuten står det: "PS: 哈咯雷蕾“ Som betyr "PS: Hallo Lei Lei 雷蕾"

Lei Lei er min kinesiske nabo, som er svært opptatt av disse kortene mine. Lei Lei møtte jeg først tre måneder etter at det første kom, så der er jeg helt sikker på at det ikke er noen kobling ihvertfall. Det er helt greit. Ingen panikk enda.

Dette kortet er sendt fra Springfield. Det er jeg heller ikke sikker på hvor er, men Ghost of Goldwater kunne informere om at et av stedene er i nærheten av New York.

Dette kortet var det faktisk en del jobb med. Jeg har aldri skrytt på meg at jeg er god i klassisk kinesisk. Snarere tvert i mot. Tidligere har det allikevel ikke verdt noe problem å få oversatt kortene, da det alltid har ligget en engelsk oversettelse ute. Det gjorde det ikke denne gangen. Panikk. Til slutt fant jeg en spansk oversettelse. Og en estisk. Jeg kan ikke spansk, og ihvertfall ikke estisk. Dette resulterte i en panisk runde etter venner som kunne hjelpe meg. Det nærmeste jeg kommer spanske venner er søramerikanere og andre som har lært spansk i søramerika. De syntes det var kjempevanskelig selv, for dette er visstnok gammelspansk.

Teksten:

"文杏裁為梁，
香茅結為宇。
不知棟裏雲，
去作人間雨。

(Han er fortsatt best.)

Hei Lilly Nguyen!"

Så, etter flere timer, ringte det plutselig på døren. Det var den spanske jenta som nettopp har flyttet hit og som jeg ikke hadde møtt enda. Hun hadde hørt jeg trengte hjelp. Så oversette hun det til noe sånt som dette:

"Rolige aprikostre, grenene dine strekker seg mot bjelkene,
På den fjerde former den seg som en gruppe (bunch?) parfyrmedunstene [blomster]
Jeg vet ikke om det er skyene mellom bjelkene i taket som sprer regn i verden."

Diktet er skrevet av Wang Wei (Igjen). Tydeligvis en klar favoritt innenfor klassisk kinesisk litteratur.

Lilly Nguyen er den forrige jeg mistenkte sendte kort til meg. Jeg tror ikke det lenger, da.

Jeg mottok også dette postkortet fra den australske jenta som bor her. Det var et ganske informativt kort, tenkte jeg. Passende å gå så i dybden når det gjelder været, men jeg er jo en gang norsk, og veldig glad i å snakke om det. Det var først en stund senere at jeg fant ut at de hadde hatt postkortskriving om været i lekse.

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har verdens beste søster. I sommer har hun vært i USA på ferie.

"Den første vi møtte på Times Square var The Naked Cowboy. Pappa og jeg lo. Mamma lo ikke."

Etter New York dro lillesøster til Florida.

Det må hun ha syntes var helt fantastisk.

...Hun lot nemlig bildet tale for seg selv.

Lillesøster var noen dager på Miami Beach:

"Mamma føler seg anorektisk her i USA i forhold til amerikanerne, bortsett fra da hun gikk inn på Abercrombie."

Og på Key West. Lillesøster er seksten. Hun er en av disse jentene med langt blondt hår som er ulastelig kledt og helt sikkert synes at Justin Bieber er dødskul. Nå synes jeg også det da, men du skjønner greia? Allikevel, det er få ting som er mer typisk henne å sende enn et bilde av nakne rumper.

Dette kortet fikk jeg i dag, med streng beskjed fra mor om at hun måtte ha det tilbake så de kunne lime inn oppskriften i fotoalbumet. Modern er mye, men spesielt god på ordspill er hun ikke, noe som gjør at dette kortet aldri skal leveres tilbake noen sinne.

Jeg har også mottatt postkort fra en kamerat som reiser rundt i Japan i disse dager. Dette er fra Kyoto.

-Fy banan, hvor jeg ønsker meg en apekatt-hatt.
-Ja, fytti-katta Fred. En apekatt-hatt hadde vært helmax. Fytti-katta.

Han vil nok for all fremtid hevde at det muligens ikke var helt frivillig at han sendte meg postkort. Det kan hende at han vil si jeg truet med at han ikke kunne sove på gulvet mitt når han kommer til helgen. Dette har jeg selvsagt aldri sagt. Jeg lar dette derfor være et kontroversielt tema, hvor han har vrangforestillinger til han bestemmer seg for det motsatte.

Til slutt, et postkort fra en av de taiwanske vennene mine. Det er snart tre år siden sist.