Vi snakket om hva som var planene videre. Hun er kinesisk, har studert i Norge, men var i utgangspunktet ganske ferdig. Allikevel hadde hun bestemt seg for at hun hadde lyst til å flytte tilbake. Utsagnet var begrunnet kortfattet og konsist:
"Det beste med Oslo er at det er en by så rolig at man kan høre sine egne fottrinn."
21. september 2010
15. september 2010
[Om retten til egen identitet.]
Det har vært en sommer helt hensides all forventning, på både godt og vondt. Vi har lært mer enn oss selv som vi har trodd var mulig, mer om Kina og det kinesiske folk enn hverken vi eller våre kinesiske kolleger kunne forutsett (eller tidvis heller ikke ønsket), og sett oss selv i situasjoner som har gjort oss på paviljongen mer sammensveiset enn vi har blitt med enkelte venner vi har kjent store deler av livet.
Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.
Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.
Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.
Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.
På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.
En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.
Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.
Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.
Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.
Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.
Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.
På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.
En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.
Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)