[Om julen hos Venåsene - Del I.]

Det er en del øyeåpnere som kommer i juletiden. Spesielt for en som ikke har vært hjemme de siste tre julene, og som derfor kanskje legger litt mer merke til ting fordi man husket det annerledes?

Vi så på familiefilmer i går fra tiden da vi var små, Pappa hadde hår og Modern skulderputer som gjorde henne bredere enn pappa. Det er en av disse "nye" juletradisjonene våre. Vi så hvordan jeg faktisk alltid var det snille prektige barnet. Selv den ene natten i familiens historie vi tilbragte på campingplass satt jeg der og holdt på med mitt, passet på at guttene på ett og tre år gjorde det de skulle og plaget ingen. Selv da fikk jeg kjeft. Det gjentok seg på hver bidige film. Kristoffer løp rundt, hoppet høyest, ropte mest, og syklet nedover skråningen uten støttehjul før noen andre i barnehagen hadde skjønt konseptet av en trehjulssykkel. Alexander sang. Han sang "På låven sitter nissen" helt til juni. Da var teksten glemt, men da sang han noe annet i stedet. Det er kanskje derfor han er blitt det musikalske utskuddet i familien? Benedicte var selvsagt minst fra Dag 1. Hun ble derfor fulgt etter noter og vi har kanskje femti timer med film av en jente på to måneder som "snakker." Fryktelig begavet barn. Erhm.

I natt overnattet lillesøster i sengen min. Vi sto opp grytidlig og satte godteri utenfor rommet til foreldrene våre, og la oss igjen. Klokken elleve sto vi opp igjen, og var sjokkerte over å kun finne blader i strømpene våre. Vantro. Krise. Dobbelsjekk. Ingenting. Det viste seg at ingen av oss hadde mast om godteri i strømpene våre i år fordi vi trodde mamma fikset det. Hun hadde tatt det som en endelig bekreftelse på at vi var for store for slikt. Det var vi altså ikke, og Modern har lært at hun faktisk ikke har så store barn som det hun kanskje ønsket seg. Men så det er sagt, fortsatt ingen solskinnshistorie.

Kampen om årets Rosin i Grøten (vi har nøtteallergikere i familien) ble derfor beinhard... de første tre minuttene. Jeg hadde bevisst brent grøten for å lure de andre til å se rosiner som ikke var der, men til ingen nytte. Tradisjon tro fant Pappa Rosinen med en gang. Det var stor oppstand da det viste seg at ikke bare var foreldrene våre de eneste som hadde fått godteri av nissen. Reserveløsningen var også tatt og diverse konspirasjonsteorier ble lagt frem.

Etter et mindre smertefritt kompromiss ble sjokoladen felleseie, og det kristelige forslaget ble så godt tatt i mot at årets diskusjon om hvem som hadde tenkt seg i kirken ble tatt opp. Ikke overraskende ble påmeldingen direkte laber. Lillesøster var pålagt, da hun skal konfirmeres til høsten, men selv da jeg tilbød meg å følge henne, avslo hun tvert.

Hva kan jeg si? Jul hos Familien Venås har i grunn aldri slått meg som tung og tradisjonsfull, men den har jo sin sjarm, på vår måte.

[Om å ikke være best i alt.]

Mann I og jeg øvelseskjører ganske jevnlig. Han er fornøyd med denne ordningen fordi han er glad i å kjøre bil og Mann. Jeg, sett bort i fra det faktum at jeg har hatt (den taiwanske) lappen siden jeg var nitten, ikke er skikket til å kjøre bil. Og jeg skal ha oppkjøring før april. Angst.

For å gi et eksempel, her er et utdrag fra dagens biltur:

Mann I: Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah! Tine! Du får ikke LOV til å kjøre ut av veien sånn du nesten gjør! Det går ikke AN! Det er ikke lov! Det er farlig! Du er så lite konsentrert! Ta deg sammen!
Tine: Ok.

Pinlig stillhet.

Tre minutter senere:

Mann I: Det er ikke meningen å være så sint.
Tine: Nei vel.
Mann I: Jeg er i grunn ikke så veldig sint heller, jeg er bare veldig, veldig redd.

[Om julestemning.]

En god lillesøster er hun som sender pakkekalender i posten til en fattig student. Hun som er verdens beste passer på å pakke pepperkakedeig som den første pakken. Jul er litt mer stas i Norge.