Jeg har en egen japansk gjeng. Nå som Koreaneren med Hatt er dratt tilbake til Korea består den av meg, og bare japanere. De bruker all sin fritid på å sitte i leilighetene deres og spille Nintendo DS, bortsett fra når vi spiser middag sammen, eller de kommer på besøk til meg. Jeg møtte dem utenfor bygningen min i september. Det er så mange koreanere i området mitt at når jeg først møter på japanere pleier jeg å stoppe dem. Det viste seg fort at jeg hadde møtt en av de tidligere samme dag på skolen, og jeg ble fort invitert med dem hjem. Melken jeg var på vei for å kjøpe ble glemt, og vi ble sittende og snakke tull til langt på natt. I det jeg skulle gå, fortalte en av de at de kjente en nordmann som hadde bodd i Beijing før. Da det ble klart at han hadde gått i kinesiskklassen min i Norge ble vi venner for livet. Noen ganger skal det ikke mer til. Her om dagen var jeg på besøk i den nye leiligheten til fire av de.
Japaner: Jeg har begynt med engelsk på skolen nå.
Jeg lo. Han kan mindre engelsk enn jeg kan japansk. Det han kan, kommer hovedsaklig fra 50 Cent, og selv ikke det har han fått noe nevneverdig utbytte av.
Japaner: Det går ikke så veldig bra. Og det er noen i klassen min som er her kun for å lære seg engelsk. De kan ikke en gang kinesisk, så i timene snakker læreren bare engelsk til oss.
Tine: Skjønner du noe som helst?
Japaner: Nei, jeg gjør jo ikke det. Derfor lurte jeg på om du kanskje kunne hjelpe meg en gang i uken? Så kunne jeg lære deg japansk i bytte? Riktignok snakker jeg nesten bare slang, men jeg kan jo snakke rent japansk om jeg prøver litt.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det er jo dette jeg har ønsket meg siden jeg dro fra Taiwan. Før jeg visste ordet av det, kastet jeg meg om halsen på han.
Tine: Selvsagt! Når vil du begynne? Jeg har tid hver eneste dag!
De andre japanerne som satt i rommet (åtte stykker) så opp fra hver sin respektive Nintendo DS.
-Vi vil også lære engelsk!
Jeg hoppet i ekstase og det fløy DSer veggimellom.
Vi begynner i neste uke. Noen ganger er jeg så alt for heldig.
26. februar 2009
25. februar 2009
[Om invitasjonen.]
Invitasjonen som gjorde at det kanskje bare blir Kaoru og meg på fredag:
ENGLISH:
March 1st ya'll homegirl Tine is turn'n 22 motha' fucking years, and her badass playa' bitch Kaoru is fuckin' movadizziling herzelf all tha way back to God damn Japan. Fo' shizzle we are messin' up tha finest ghetto streets of Beijing wit ta greatest gangstah party evah. Bring your fattest blingz and skinniest hoes and join us for a night off tha hizzle...
You can spot us bitchin' and chillin' first at Kros Nest by Beida for dinnerz, 'n' then we gon' be hizzlin' to anotha bizzle afterz tha chizzle dizzle mizzle.
Them motherfuckers who dun sho in ya gangsta clothes, wizzay fo' shizzle we'll be droppin ya latez!
And bitches please, leave all ya irons back in ya motha fucking cribs.
Peace.
-----------------------------------------------------
日本語:
３月１日ティナのfucking 22歳の誕生日♪んで彼女のツレのかおるが最高の北京を離れちゃう日！もちろんみんなでお祝いしましょう（あと泣きましょう）★でっかいアクセサリーとほっそい恋人を連れてえげつないnight partyに参加しちゃってくださいね☆
北大の近くのピザ屋さんでご飯食べて飲んでwそのあとどっか行きましょう♪
絶対おしゃれしてきてな！！、
------------------------------------------------------
中文:
三月一号是老娘Tine的他妈的22岁生日, 我的死党Kaoru也准备要回日本. 我门打算在北京办Party. 最好他妈的带你最闪亮的首饰和最辣的朋友. 我门将会在Kros Nest by Beida吃晚餐.
之后我们会移动到其他地方玩.
沒穿夠闪亮的衣服出現的话老娘保证要你好看啊！
ENGLISH:
March 1st ya'll homegirl Tine is turn'n 22 motha' fucking years, and her badass playa' bitch Kaoru is fuckin' movadizziling herzelf all tha way back to God damn Japan. Fo' shizzle we are messin' up tha finest ghetto streets of Beijing wit ta greatest gangstah party evah. Bring your fattest blingz and skinniest hoes and join us for a night off tha hizzle...
You can spot us bitchin' and chillin' first at Kros Nest by Beida for dinnerz, 'n' then we gon' be hizzlin' to anotha bizzle afterz tha chizzle dizzle mizzle.
Them motherfuckers who dun sho in ya gangsta clothes, wizzay fo' shizzle we'll be droppin ya latez!
And bitches please, leave all ya irons back in ya motha fucking cribs.
Peace.
-----------------------------------------------------
日本語:
３月１日ティナのfucking 22歳の誕生日♪んで彼女のツレのかおるが最高の北京を離れちゃう日！もちろんみんなでお祝いしましょう（あと泣きましょう）★でっかいアクセサリーとほっそい恋人を連れてえげつないnight partyに参加しちゃってくださいね☆
北大の近くのピザ屋さんでご飯食べて飲んでwそのあとどっか行きましょう♪
絶対おしゃれしてきてな！！、
------------------------------------------------------
中文:
三月一号是老娘Tine的他妈的22岁生日, 我的死党Kaoru也准备要回日本. 我门打算在北京办Party. 最好他妈的带你最闪亮的首饰和最辣的朋友. 我门将会在Kros Nest by Beida吃晚餐.
之后我们会移动到其他地方玩.
沒穿夠闪亮的衣服出現的话老娘保证要你好看啊！
24. februar 2009
[Om å menge seg med de andre barna.]
Første dag på atter en ny skole. Det er den åttende skolen jeg går på siden 2003. Jeg burde ha lært nå at den beste måten å innpasse seg er å gjøre som de andre barna. Allikevel, jeg klarte ikke å si at min hovedinteresse var å være på internett. Selv om det er den største tidslukeren i mitt liv. At jeg sjekker mailen min nesten hver halvtime. At jeg alltid er pålogget. Og at alle de andre i klassen min sa det som eneste hobby.
I stedet sa jeg at jeg likte å danse.
Læreren: Klassisk, eller?
Tine: Hm. Ja, jøss. Ballett og sånt.
Skeptisk blikk fra lærer i det hun svært lite skjult avstandsestimerte leggene mine. Jeg kunne jo valgt en mer sannsynlig hobby.
I stedet sa jeg at jeg likte å danse.
Læreren: Klassisk, eller?
Tine: Hm. Ja, jøss. Ballett og sånt.
Skeptisk blikk fra lærer i det hun svært lite skjult avstandsestimerte leggene mine. Jeg kunne jo valgt en mer sannsynlig hobby.
23. februar 2009
[Om toaletter i Kina.]
Jeg var ute og spiste middag med en norsk nabo og besøket hennes fra Norge i går. Besøk er morsomt, for det de som regel reagerer mest på, er de tingene vi er blitt så vant til at vi ikke tenker på det lenger. Eksempelvis, toaletter i Kina.
Første kvelden til Partner in Crime og Verstevennen var vi ute og spiste hot pot. Partner in Crime og jeg tok følge ut på do. Jeg gikk først, vasket hender, og var klar til å gå tilbake til bordet, da jeg hørte et halvkvelt panikkskrik fra avlukket til venstre.
Partner in Crime: Men Tine, skal du bare la meg være igjen alene her?
Tine: Ehm... ja?
Jeg skjønte ikke helt hva hun siktet til. Riktignok er vi gode venner, men så gode venner er vi dog ikke. Litt må hun gjøre selv.
Partner in Crime: Kan du ikke i det minste fortelle meg hva som er foran og hva som er bak?
Første kvelden til Partner in Crime og Verstevennen var vi ute og spiste hot pot. Partner in Crime og jeg tok følge ut på do. Jeg gikk først, vasket hender, og var klar til å gå tilbake til bordet, da jeg hørte et halvkvelt panikkskrik fra avlukket til venstre.
Partner in Crime: Men Tine, skal du bare la meg være igjen alene her?
Tine: Ehm... ja?
Jeg skjønte ikke helt hva hun siktet til. Riktignok er vi gode venner, men så gode venner er vi dog ikke. Litt må hun gjøre selv.
Partner in Crime: Kan du ikke i det minste fortelle meg hva som er foran og hva som er bak?
22. februar 2009
[Om historiene bak musikken.]
-Tine, hvorfor har du ikke lagt ut denne musikkvideoen? Den er jo fantastisk!
Verstevennen og Partner in crime satt klistret til skjermen hvor det koreanske jentebandet Wondergirls løp frem og tilbake og fortalte om at de ikke ville ha noen andre enn meg.
Tine: Vel, husker dere for en uke siden, da dere først kom, og akkurat denne sangen ble totalt ignorert?
De ristet synkront på hodene begge to. Umulig.
Tine: Hmm.. Ok, la oss si at jeg ville overraske dere da.
Det slo de seg til ro med.
----
Tine: Tysk musikk har alltid vært stort i Norge.
Tyskerne: Ja... det er jo klart. Nøyaktig hvem er det vi snakker om forresten? Scooter, Blümchen, og Vengaboys, eller?
Tine: München. Faktisk kun München.
----
Tine: Det finnes en slags gutteutgave av Wondergirls i Korea. De heter Big Bang, bare at de er mye bedre enn norske Big Bang.
Jeg trykket på play.
Verstevennen: Å. Herre. Gud.
Partner in Crime: Jeg er forelsket. I han. Eller han. Å nei vent. Han.
Da koreansken til oss alle kan sies å være noe "rusty" ble det til at teksten ble tilrettelagt norske språkevner. Vi hylte ut "I'm so sorry but I love you like a Jinma." (Gullhest på kinesisk) og "So sorry, but I love you like Corona!" (Tvilsomt riktig, Korea er et av de mest konservative landene i verden... på enkelte områder). Den beste delen er allikevel når det blir sagt "Drop dead, bitch." Med knuste hjerter og tapt tiltro til alle sangtekster i hele verden for alltid, ble dessverre også denne delen ødelagt da vi oppdaget at det som egentlig blir sagt er "Drop that beat."
Etter noe som virket som noen få minutter kom naboen i etasjen under opp for å klage over mangel på nattero. Da hadde vi hørt på Big Bangs "Lie" sammenhengende i fire timer i ulike versjoner. Kanskje på tide å ta en pause, vi skulle tross alt stå opp fire timer senere for å gå på Muren, og vi var temmelig utslitt. Det tar på å bli blodfan.
----
Koreaneren med hatt har flyttet tilbake til Korea. Han savner Beijing, men er samtidig utrolig glad for å være tilbake i Seoul. "Det er så mye bra ny musikk ute nå," forkynte han en sen kveld over MSN. Og så sendte han meg... denne.
19. februar 2009
[Om å møte sin overmann.]
Jeg møtte mitt nye språkidol i går, under ferdighetsprøven i kinesisk på den nye skolen min. Vi hadde først en skriftlig prøve hvor vi skulle skrive lydskrift til åtti tegn (jeg klarte alle, men skrev ingen toner. Regner ikke med at det er så viktig for dem), og deretter måtte vi snakke med en lærer i fem minutter.
Han som satt foran meg i muntligkøen hadde en kroppsfasong som tilsa at han var alt annet enn asiat, allikevel snakket han kinesisk helt som en taiwaneser, og som vi alle vet, er jo det den fineste kinesisken. Jeg lente meg langt ut til begge sider for å prøve å få et glimt av ansiktet hans, for dette var merkelig. Spesielt da læreren også spurte om hvorfor han ville studere kinesisk. Han var jo nesten mer flytende enn kinesere selv, og i følge den skriftlige prøven hans var ikke tegn et problem heller.
Han fortalte han opprinnelig var italiener. Han snakket derfor flytende italiensk, i tillegg til fransk, tysk, arabisk og kantonesisk. Læreren var tydelig svært forvirret, så han la fort til at han hadde vokst opp i en Chinatown i Østerrike. Chinatown. Hvordan søren skal jeg kunne konkurrere med det?
Han som satt foran meg i muntligkøen hadde en kroppsfasong som tilsa at han var alt annet enn asiat, allikevel snakket han kinesisk helt som en taiwaneser, og som vi alle vet, er jo det den fineste kinesisken. Jeg lente meg langt ut til begge sider for å prøve å få et glimt av ansiktet hans, for dette var merkelig. Spesielt da læreren også spurte om hvorfor han ville studere kinesisk. Han var jo nesten mer flytende enn kinesere selv, og i følge den skriftlige prøven hans var ikke tegn et problem heller.
Han fortalte han opprinnelig var italiener. Han snakket derfor flytende italiensk, i tillegg til fransk, tysk, arabisk og kantonesisk. Læreren var tydelig svært forvirret, så han la fort til at han hadde vokst opp i en Chinatown i Østerrike. Chinatown. Hvordan søren skal jeg kunne konkurrere med det?
[Om nordmenn i Kina.]
Partner in Crime, som faktisk presterte å være først opp enhver trapp.
Eller enda verre:
Www.ontheroad.no, ærlig talt, den var seriøst pinlig å møte på.
Puertoriker #2
Puertoriker#3
18. februar 2009
[Om ulovligheter i Kina.]
Det har vært lite med oppdateringer dette året. Det er flere grunner til dette. Følgende er grunn nummer syv... sånn omtrent.
Jeg er en lovbryter. I Kina.
Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .
Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.
Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.
Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.
Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.
Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.
Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."
I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.
Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.
Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.
Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.
Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.
Jeg er en lovbryter. I Kina.
Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .
Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.
Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.
Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.
Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.
Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.
Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."
I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.
Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.
Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.
Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.
Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)