31. august 2009

[Om å velge passende kommunikasjonsorgan.]

I dag sendte studentskipnaden meg en mail for å fortelle at jeg ikke hadde internett.

28. august 2009

[Om å være forbannet.]

Kan vedkommende som fant det dødsfêtt å bøffe sykkelhjulet mitt se og sette det tilbake og det litt fort? Ukult. Serr lizm.

24. august 2009

[Om når det utvilsomt er skjedd noe "gæli".]

Det må ha vært fest på studentskipsnaden den dagen de delte ut boliger til de mindre økonomi-sterke studentene i Molde. Hvordan skal man ellers kunne forsvare at to bæringer, to bergensere, og en gladkristen (skap) gangster-afrikaner, skal få lov å dele hybelleilighet med en bitteliten jente fra Gudbrandsdalen?

Årets prosjekt er faktisk en liten ordbok hun kan gå med rundt halsen i tilfelle hun går seg vill. Ingen skjønner noe av hva hun sier, da det er utenfor enhver tvil at minst 70 prosent av ordene som kommer ut, er ord hun finner på selv.

Eksempelvis:


Kjei: Sliten
Kjeisamt: Slitsomt
Kjett: Kjipt
Pysje me ællt: Pølse med alt

[Om å bli satt ordentlig på plass.]

Det har aldri skjedd at jeg har blitt såpass fornærmet på byen at jeg har gått hjem. Inntil i går, og følgelig er tidligere nevnte Bærumskar nå plassert og introdusert. På eget intiativ (hans, ikke mitt) blir han kalt Dolce. Han dro linjen:

"Der er hun derre som later som hun kommer fra Bærum."

Så lo han rallende og dyltet i kameraten sin. Jeg ble så paff at jeg ikke en gang klarte å finne på noe kult å si tilbake. Stillheten ble så tydelig at jeg til slutt fikk presset frem et brekende "øh", og jeg følte meg omtrent like intelligent som en agurk.

La oss gjenta scenarioet en gang til:

Dolce: Der er hun derre som later som hun kommer fra Bærum.
Tine: ....................................øh.
Dolce: Ha ha ha.

Hvordan jeg ble taperen i denne seansen, det sliter jeg fortsatt med å forstå.

21. august 2009

[Om en liten Bæring-bønn.]

Kjære du fra Bærum som også er i Molde. Du som himler med øynene når du møter folk fra småsteder:

Kan du slutte med det? Vi andre som kommer fra samme sted som deg får reaksjonene på det, og for å si det som det er, de er alt annet enn godt mottatt. Det er ikke alle fordommer som må bekreftes, vettu. Dessuten er det faktisk litt harry (og det er jo ikke vi fra Bærum).

Takk!

19. august 2009

[Om verdens mest udugelige informasjonssentral.]

Jeg fant faktisk noen kinesere på gaten på mandag. De bor i bygget mitt, bare med en annen oppgang. Gleden var stor på min side, da jeg oppdaget at ikke bare var de null interessert i å lære seg norsk, engelsken deres var også såpass sliten at de helst så at de kunne bruke kinesisk hele tiden. Jeg hoppet neste i ekstase, og ga dem internnummeret mitt, eksternnummeret, og mobilnummeret. Jeg vurderte mail-adresser, skype, og QQ, men så kom jeg på at bortsett fra mailen, så er jeg i grunn ikke innom de to andre mer enn en gang i halvåret (eller mindre).

Tirsdag ringte de:

Kineser: Hei, er det Tine?
Tine: Det er det.
Kineser: Ja hei, jeg bare lurte på om det gikk an å drikke springvann her.
Tine: Det gjør det.
Kineser: Og så trenger vi et supermarked?
Tine: Det er et borti i gaten som heter ICA.
Kineser: Vi har vært der, men vi trenger kopper og fat og sånn.
Tine: I Molde? Da ville jeg sjekket ut Nille. Da går du bare ned veien mot sentrum,.
Kineser: Ok, tusen takk.
Tine: Bare ring om det er noe.

Det er litt ironisk at det er jeg som har blitt kinesernes infosentral om Molde.

18. august 2009

[Om da Tine søkte jobb på Kinarestaurant.]

Det var vel bare et spørsmål om tid:
Tine: Ni hao. Jeg snakker kinesisk, og så lurte jeg bare på om dere trengte noen ekstrahjelp?

Kokken så seg om i det tomme lokalet.

Kokk: Nei.
Tine: Men jeg kan jobbe gratis altså. Jeg er i grunn bare interessert etter noen å snakke kinesisk med.
Kokk: Fortsatt nei. Det er ikke akkurat så veldig travelt her.

Og med det ble jeg også klar over hvor tomt lokalet faktisk var. Det var ingen der.

Da venninnen min og jeg kom ut, sa hun oppmuntrende til meg at det sikkert fantes flere Kina-restauranter i Molde. Jeg så nedover Storgaten, som utgjør Moldes sentrum. Tvilsomt. Allikevel fant vi faktisk en Kina-restaurant til et stykke ned i veien. "Hong Kong-palace" sto det på et stort skilt. I Hong Kong snakker de kantonesisk, sa jeg, men tenkte at det ikke skadet å forsøke. Vi tråkket opp alle de tusen trappene til toppen hvor det lå, og gikk inn.

Tine: Hei, snakker dere mandarin?
Kelner: Nei.
Tine: Det var dumt.
Kelner: Jeg antar det.

17. august 2009

[Om høye fjell og dype daler.]

I går landet jeg på den minste flyplassen jeg har vært på i mitt liv. Så satte jeg på den minst fylte flybussen jeg har vært på i mitt liv. Deretter tok jeg den korteste turen fra en flyplass til sentrum av en by i mitt liv.

Sent lørdag kveld fikk jeg melding fra en venninne om at hun hun hadde hørt av en moldenser at det var flust av asiatere i byen. Det gjorde helgen, og jeg var ikke så deprimert over at jeg ikke skulle snakke kinesisk på et år. Stort bedre enn da jeg slepte den minst 40 kilo tunge kofferten min opp bakken til huset mitt og på navnskiltet at det bare hadde bodd asiatere i etasjen min året før. Strålende. Jeg kan ikke akkurat si at jeg beinet opp trappen av den grunn, men livet ble litt mer levbart. Da jeg kom inn i hybelleiligheten sto det en riskoker på kjøkkenet. Riskokere er i mitt hodet ensforbundet med asiatere... og mamma. Oddsene var fortsatt på min side. Jeg gikk inn på rommet, pakket ut ting, vasket hyller, og tok en lengre powernap. Etter et par timer våknet jeg av kristen høysang på rommet mitt. Jeg pilte ut på gangen for å se om nabokineseren min var hjemme.

Jeg tror ikke det er så mange kinesere i Molde. Min kinesiske riskokende hybelkamerat viste seg å være en svært kristen afrikaner.

Men faktisk så er ting help ok. Foreløpig hverken mer eller mindre. Hybelkameratene mine er hyggelige, jeg bor rett ved et handlesenter, og selv om det regner som et lite helvete, er akkurat det greit, da jeg vet at det regner alle andre steder også. Det som ikke er så greit er at pcen min ligger nedbrent og død hjemme, med alt av bilder og musikk og pcen jeg er nå er så rusten at jeg ikke en gang får lagt inn asiatiske skriveprogrammer på den. Livet mitt er høye fjell og dype daler. Og det er jo faktisk essensen av Molde.

13. august 2009

[Om det store ultimatum.]

Jeg var fristet til å bytte. Noen ganger kan én Mr. Kim være bedre enn to Mr. Lee. Men igjen, jeg hadde en favoritt og den sto jeg ved.

-Lurt, sa han, og kastet seg atter en gang over de kinesiske frasene sine.

Jess, tenkte jeg, og frydet meg over at han for en gangs skyld ikke sa det med en overrasket tone. Det var ingen hemmelighet at han egentlig så på meg som en blond sak som ikke kunne noen ting. Han var imponert over mine sodokutalenter ("Står du fast? La meg hjelpe deg med denne... Å. Nei, glem det, jeg har noe jeg skal gjøre"). Kinesisken min mente han var 93% handicapet og 7% basert på flaks ("Midt-terminer, ja? Om det er noe du lurer på, har jeg faktisk studert et halvt år, så det er bare å spørre). Historiekunnskapene mine ringte han faktisk hjem om ("Ja, pappa, det er helt sant. Hun visste når 2. verdenskrig brøt ut.") I det hele tatt, det var lite i vårt vennskap som gikk i min favør, og det var blitt en regelmessighet at jeg spurte meg selv om hvorfor det i det hele tatt eksisterte.

Men, når det er sagt, til forskjell fra de fleste samtalene våre før, satt jeg nå og lurte litt på hvorfor jeg var lur. Etter ti minutter klarte jeg ikke dy meg lenger, og brøt tausheten. Han var mer enn dobbelt så selvtilfreds ut.

-Tine, tenk deg om. Du har fire koreanere og kun navn til å skille dem av. Om du velger Mr. Kim eller Mr. Cho, står du der med kun et alternativ. Har du Mr. Lee, kommer det to stykker løpende hver gang du roper på han. Oddsene er faktisk på din side for å finne en du liker.

Etter det elsket jeg Mr. Lee bare enda mer.

12. august 2009

[Om det store ultimatum.]

Jeg ristet på hodet. For et tullete spørsmål. Alle har en favoritt koreaner. Ikeapikens heter Mr. Park. Min vil for evig og alltid hete Mr. Lee. Valget var opplagt, og jeg var overrasket over hvorfor han i det hele tatt spurte.

Han så ned, litt flau. Det var ikke noe nytt.

"Så ok, du har valgt Mr. Lee. Men hva gjør du om det kommer en joker på øya? En ny Mr. Lee. Hvem velger du da?"

11. august 2009

[Om det store ultimatum.]

Vi satt på en kafé og hatet alle de tre hundre ordtakene jeg skulle kunne utenatt til eksamenen min på torsdag. Jeg kunne i utgangspunktet selvsagt ingen, men nå var jeg blitt så god at jeg snakket en tullekinesisk som du måtte være kinesisk for å forstå, fordi jeg bare snakket i ordtak (det er vanskelig, eksempelvis betyr "騎馬看花", ri på hest og se på blomst, speed-sightseeing). Han var sliten av alt ordtaksfjaset og ga meg en gåte i tre deler for å få meg til å ti stille.

"Du er stuck på en fantastisk øy langt ute i et sted som er utrolig kjempefin og idyllisk på alle måter, la oss si på en av småøyene rundt sør- Japan. Er du ikke fan av japanere kan vi godt si utenfor Kenting i Taiwan også, men det er i grunn helt irrelevant, for du er helt mutters alene. Det er ingen farer og det er nok av mat. Men det blir fort litt ensomt, så når du får valget om du vil ha en kompanjong med deg så blir du kjempeglad og takker ja på flekken.
Du får tre koreanske valgalternativer:
  • Mr. Lee
  • Mr. Kim
  • Mr Cho
Hvem velger du?"

10. august 2009

[Om dårlig selvinnsikt.]

Jeg kan ikke fortelle om alt som skjedde, og dette av flere grunner. Pcen min er brent opp, det skjer mer i Beijing på en måned enn det det gjør på et år i Bærum, og det er mye som rett og slett ikke blir sagt riktig når det er sagt i ettertid.

Men noe kan jeg fortelle. Det kommer i rykk og napp. Når mamma spør om jeg vil ha med meg spisepinner når jeg flytter til Molde. Når det glitrer i diamantklistremerkene på pcen min. Når radioen spiller Karma Chameleon. Da kommer jeg på at herregud, det morsomste skjedde faktisk. Og som min venninne, Svine-Tina (nummer 43 i Norge!) sa, Moldenserne kommer nok til å bli redd for meg om jeg lar alt komme ut på en gang.

Jeg tror nok jeg satte mine spor i Beijing også. Vi snakket om det en sen kveld med altfor mange
串, kjøtt på spyd, og enda flere 3 kuai øl. Vi snakket om gode og dårlige komplimenter. Jeg mente at det beste komplimentet var det som ble gitt personlig til deg. Det som liksom ikke bare var "du har en hyggelig nabo". Han nikket, men sa at jeg ikke skulle kimse av slikt. Jeg var nemlig såpass high maintenance at han aldri i verden hadde ønsket å ha meg som en nabo.

Sjeldent har jeg vært mer fornærmet.

6. august 2009

[Om vårt fantastiske byråkrati.]

Det er ikke så mye nytt å melde. Jeg har brukt omtrent en halv regnskog i kølapper for å få sertifisert karakterer hos de ulike ambassader og kontorer, noe jeg mistenker de høyere makter for å være like klare over som meg, for hver gang jeg tenker meg ut av hus begynner det å regne. Sant og si har det begynt å regne litt inne også, for jeg har sølt cola på pcladeren min så til de grader at det har luktet brent lakris på kjellerstuen i tre dager nå. Sistnevnte har jeg, grunnet sjokkskade, ikke helt klart å ta stilling til enda, men at det ikke hadde skjedd hadde det ikke vært for at jeg kjøpte et skrap av en lader i Kina, det kan vi banne på alle sammen.

Alt har nemlig en lei tendens til å gå til helvete for meg når jeg kommer meg hjemover. Jeg har karakterer fra Kina, Taiwan, og USA. Men de sistnevnte er advanced placement eksamenskarakterer som er tatt i Taiwan, men rettet i USA. Før har det bare vært å gå på politistasjonen for å få rett kopi av karakterer. Jeg syklet bort, satt godt i mot 45 minutter i kø, på Østlandets eneste solskinnsdag. Da det endelig ble min tur, kunne damen bare si at hun ikke hadde lov til å hjelpe meg med noe som helst lenger. Slikt må man på ambassaden for. Klønete, påpekte jeg. Ja, sa hun. Og så lot hun det bli neste persons tur.

Dagen etter dro jeg inn til Oslo. Jeg dro til Taipei Office, som skulle ha 105 kroner per kopi, fordi de mente det var like greit å sette et stort stempel på som et lite (til bare 42 kroner) til tross for at jeg hevdet at et lite var mer enn nok. Om man ser bort i fra det, Taipei Office er koselig. Vi snakker om hva jeg har gjort, om hvor fantastisk norsk natur er, hvor viktig det er å lese Bibelen hver dag, og det evige spørsmålet alle kinesere lurer på, hvordan har det seg at vippene mine og håret mitt ikke har samme farge. Det er så mangt man kan lure på, og det blir som gjerne til at åpningstidene blir strukket ut når jeg er der. Taipei Office har nemlig ikke så mange besøkende. Det eneste negative ved hele besøket, var nettopp disse amerikanske karakterene mine. Så jeg tråkket opp til den amerikanske ambassaden.

Den amerikanske ambassade er ikke så veldig hyggelig. Jeg sliter faktisk med å forstår hvorfor noen i det hele tatt skulle ønske seg en tur over dammen etter min opplevelse der. Og jeg tror ikke jeg ble behandlet annerledes enn det som er standard rutine. Først sto jeg i kø i halvannen time. Så kom en kar og kjeftet på meg i fem minutter for at jeg sto ti centimeter til høyre. Og at jeg hadde veske med meg. Da jeg kom til orde spurte jeg om hvor de ønsket jeg skulle legge fra meg arkene jeg skulle ha kopiert. Vakten himlet lett med øynene og sa "Politistasjonen, vel." Og jeg sa nei, for det hadde jeg prøvd. Og da snappet han søren meg alle dokumentene ut av hånden på meg, og stormet inn på ambassaden før jeg i det hele tatt rakk å si at jeg skulle ha to sett av to av de, og ingen av noen andre.

Ti minutter senere kom han heseblesende ut og sa at de ikke kunne hjelpe meg. Nå var det min tur til å himle med øynene. De andre i køen himlet også. For det var en kø for passhentere, ikke for sånne som meg. Og etter mye mas ble vi enige om at jeg sksulle sende den amerikanske ambassaden en mail og spørre om hvordan jeg kunne skaffe meg kopier. Seriøst.

Jeg takket for ingen hjelp, og satte kursen mot den kinesiske ambassaden. Som var stengt. Og dagen etterpå kunne de bare fortelle meg at de ikke kunne hjelpe meg for offisielle kinesiske papirer de kan kunne komme fra Kina.

Jeg begynner å angre på at jeg ikke gikk amokk i sjappen ved siden av skolen hvor de solgte all verdens falske dokumenter, fra Tsinghua karakterer til amerikanske bibliotekskort.